Fellesskap i splittelsens tid

Hvordan kan teatret være en samlende fellesskapsarena i et polarisert samfunn?

De siste to årene har vært to veldig spesielle år for scenekunsten.
I likhet med andre fysiske fellesskapsarenaer, har teatre i Norge måttet lukke ned som ett av mange grep myndighetene har tatt for å få kontroll med den globale pandemien. Mange har merket at den offentlige samtalen om scenekunst har blitt langt mer polarisert i løpet av pandemien. Det ser ut til at fraværet av en fungerende fysisk offentlighet har dreid samfunnsdebatten i en mer konfliktfylt og spekulativ retning. Samtidig er det verdt å spørre seg om polariseringen av den offentlige samtalen bunner i flere faktorer enn en endret sosial infrastruktur alene. Pandemien har ført til økt avmaktsfølelse hos mange. Sårbare mennesker har opplevd seg maktesløse i møte med brå negative omskiftninger i egne liv. Med dette som bakteppe er det spesielt viktig å være bevisst på at mange av de tilspissede samfunnsdebattene nå handler om nettopp makt og avmakt. Avmakt fører igjen til mistillit, og den som ikke har tillit, er heller ikke åpen for å lytte. Da har vi fått en negativ spiral som kan bidra til å svekke demokratiske mekanismer. Men nettopp fordi sterk uenighet så ofte bunner i maktkamp, enten kampen står mellom samfunnsgrupper eller narrativer, blir maktbevissthet og maktanalyse avgjørende for å forstå hvorfor offentligheten ser ut til å bli stadig mer spent og polarisert. Denne bevisstheten er også viktig dersom vi skal behandle temaer som fellesskap, demokrati og ytringsfrihet i teatret.


Teateret som ‘utopi-maskin’
Fordi det digitaliserte samfunnet er i ferd med å endre måten vi mennesker samhandler på, har teatret fått nye og krevende utfordringer. Men kanskje har samtiden gitt teateret et nytt mulighetsrom også. Teateret er jo nettopp en fellesskapsarena, og kan potensielt utgjøre en viktig motoffentlighet i dagens samfunn. For hva er teateret om ikke nettopp et sted for å etablere mer kritiske og utfordrende betraktningsrammer? Kanskje kan teatret sette mange av samfunnets problemstillinger i et helt nytt lys ved å løfte debatten inn i et fysisk rom hvor meningsmotstandere står ansikt til ansikt med hverandre?

Mange av oss som på ulike måter arbeider med scenekunst, forstår scenekunst som en kollektiv kunstform. Scenekunst er fellesskapets kunst, og teaterforestillingen er sosial på den måten at publikum og utøvere deler en opplevelse som oppstår mellom dem der og da. Å jobbe med teater innebærer å stadig finne opp nye måter mennesker kan møtes på. I en hastig samtid inviterer teatret dessuten ofte til å dvele ved noe, til dialog og til flertydige perspektiver. Scenekunst kan få frem kompleksiteten i en sak, vise oss andre verdener og skissere opp nye spilleregler for samhandling. Dette gir oss kanskje mulighet til å dyrke noe i teateret, som samfunnet ellers har for lite av?


Et splittende fundament
Som vi vet er den digitale offentligheten bygget opp rundt algoritmenes dynamikk – digitale mekanismer som forsterker og produserer spesifikke fortellinger – og eliminerer andre. Langt på vei preges digitale debatter av svart/hvitt-tenkning: med eller mot, ond eller god. Det er ikke lett å føre åpensinnede og lyttende samtaler, eller treffe nye erkjennelser, når vi befinner oss på plattformer som hele tiden splitter, skaper ekkokamre og genererer aggresjon. Dette er bekymringsfullt, fordi en offentlighet som i stadig mindre grad har rom for kompleksitet, heller ikke favner samfunnets utfordringer. Når en hyperkompleks virkelighet fremstilles alt for tabloid og lettvint, blir sannhet, fakta og nyanser raskt pulverisert.

Den digitale offentligheten ser altså ut til å legge sterke føringer for hva slags samtaler vi har og klarer å ha, og etterhvert hvordan vi behandler hverandre. Det ser ut til å bli vanskeligere for mennesker med høy ytringskapital og definisjonsmakt, å lytte til mennesker eller grupper som kjemper for definisjonsmakt. Dette går helt ned på nivå med retten til selv å, som minoritet, bli lyttet til når man forklarer seg om sin egen erfaringsbakgrunn i samfunnet.

Om disse problemstillingene skal behandles i teaterrommet, er det avgjørende at scenekunsten klarer å løfte samfunnsdebatten ut av strukturer som banaliserer den. Så hva krever dette av teateret? Dersom samtidsteateret virkelig skal kunne utgjøre en samlende fellesskapsarena i et polarisert samfunn, tror jeg at det forutsetter noen helt sentrale betingelser.

I samfunnet er det sosiologien som undersøker maktens strukturer. I teateret kan dramaturgien fylle noe av den samme funksjonen, fordi dramaturgien – blant annet – har som sin oppgave å undersøke ulike bindinger mellom struktur og fortelling. Her kommer behovet for nye dramaturgiske strategier inn i bildet. La meg utdype kort: En tabloidisert offentlighet kan lett føre til at spesifikke kunstformater – verk som er oppsiktsvekkende, kontroversielle eller provoserende – vekker stor oppsikt. De treffer godt i en offentlighet som trekkes mot konflikt og friksjon. Lavmælte og dvelende formater derimot, forsvinner i mengden. Hvis en kunstner i 2022 kan gjøre seg langt mer bemerket ved å spille på lag med algoritmene, vil det potensielt gi oss flere forestillinger og verk som inviterer til konfrontasjon og konflikt. Men slike forestillinger utgjør ingen motpol til samfunnsutviklingen, og de undersøker heller ikke hvilke strukturer det er som produserer konflikt – de opererer tvert imot ofte langs de samme konfliktlinjene. Av den grunn mener jeg at behovet for en dramaturgisk tenkning som i større grad søker forbindelser mellom scenekunst og kontekst er påtrengende i dag.

Forskning viser at vi mennesker konstant overvurderer vår egen evne til å forstå kompleksiteten i virkeligheten som omgir oss. Veldig ofte analyserer vi situasjoner eller konflikter som isolerte fenomener, men overser strukturene som produserer dem. Da blir vi sårbare. For strukturer har sine egne gravitasjonskrefter, og vi graviterer med dem. Selv om mange av oss har merket at offentligheten blir mer konfliktfylt og politikken mer polarisert, er det altså vanskelig for oss å se hva det er som produserer disse dynamikkene. Viktigheten av å undersøke sammenhenger mellom maktstrukturer, sannhet og politikk er derfor skremmende relevant i forhold til den politiske utviklingen vi ser både her i Norge og i andre demokratier nå.

Denne undersøkelsen skjer heldigvis allerede i teateret – det har begynt å ta opp i seg en del av sosiologiens optikk. Her til lands har for eksempel begreper som uenighetsfellesskap og uenighetsdramaturgier blitt ‘buzzwords’ i diskusjonen om hvordan scenekunsten best kan møte – og utfordre – polariseringen av samfunnsdebatten.

Med sosiologens briller
I boken Kunst og konflikt (Fagbokforlaget, 2019), kan man lese en interessant artikkel av teaterviter og professor ved universitetet i Agder, Siemke Böhnisch. Böhnisch diskuterer hvordan scenekunsten kan fasilitere rom hvor mennesker kan møtes på tvers av uenighet. Hun interesserer seg spesielt for hvordan samtidsteatret kan utgjøre et laboratorium for «uenighetsfellesskap» i ulike formater. Begrepet har Böhnish hentet fra sosiologen Lars Laird Iversen. Han introduserte ordet «uenighetsfellesskap» i samband med kritikk av den utbredte ideen om at et fungerende demokratisk fellesskap nødvendigvis må hvile på delte verdier. Verdifellesskapet er ikke mulig på samme måte i et flerkulturelt samfunn, og bør derfor heller ikke være et ideal, mener Iversen. I stedet er Iversen opptatt av at velfungerende demokrati i moderne, flerkulturelle samfunn kjennetegnes ved at man er i stand til å samles om felles utfordringer selv når man står verdimessig langt fra hverandre.

Böhnish bygger videre på Iversens analyse og overfører den til teaterrommet. Hun undersøker ulike forestillingers dramatugiske strategier for å skape dialog på tvers av uenighet. Samtidig er hun bevisst tilbakeholden med å innta noen prinsipiell holdning eller spesifisere hva som kjennetegner gode eller mindre gode strategier for uenighetsdramaturgi. Dette er interessant fordi det ofte står mye på spill i debatter og konflikter mellom grupper som ideologisk eller politisk står langt fra hverandre. Ofte har den ene gruppen flere privilegier og mer makt enn den andre. En mindre god uenighetsdramaturgisk strategi, altså en strategi som for eksempel ikke tar høyde for eventuell maktskjevhet mellom grupper og meningsmottandere, kan potensielt skape ytterligere avmaktsopplevelse, polarisering og friksjon. Men Böhnish berører ikke dette i artikkelen, og hun unngår å gå inn i noe av det sosiologien undersøker aller mest, nemlig hva det er som produserer og opprettholder ulike former for maktdynamikker i samfunnet.

Det påfallende her er at et uenighetsfellesskap er en demokratisk øvelse i nettopp forhandling om makt og kontroll. Og det er mye mer krevende å etablere en gjensidig lyttende dialog mellom to aktører dersom utgangspunktet er et skjevt maktforhold som man ikke har anerkjent eller vært bevisst på. Derfor er aspekter som ytringskapital og maktskjevhet essensielle i samtalen om uenighetsdramaturgi. At de hittil ikke har vært implementert, mener jeg er underlig.

Teatret som ‘makroskop’
Når det kommer til uenighetsdramaturgier i teatret er kunstneren først og fremst kunstner i kraft av kvaliteten på dialogen han eller hun klarer å skape. Men det å bringe to eller flere meningsmotstandere inn i dialog er et utfordrende prosjekt, kanskje noe av det konseptuelt sett mest utfordrende man kan gi seg i kast med. Mellomposisjonen man inntar som kunstner i slike prosjekter er en krevende posisjon å balansere fordi den krever stor innsikt i hva det er som har skapt uenigheten. Ofte er årsaken til konflikt et resultat av flere faktorer som er i spill samtidig, men de steile frontene i dagens samfunnsdebatt får ikke frem denne kompleksiteten. Dette gjelder især den såkalte ‘kulturkrigen’ - hvor spørsmål rundt kjønnsidentitet, ytringsfrihet og kunstnerisk frihet er særskilt fremtredende. Om man undersøker disse problemstillingene nærmere vil man se at mye av debatten faktisk handler om minoriteters rettighetskamp, forvrengt og banalisert til det ugjenkjennelige gjennom blant annet tabloide mediefremstillinger og de sosiale medienes splittende algoritmer. Dette lodder langt dypere enn bare ‘uenighet’. Utfordringen blir dermed hvordan man kan få frem slike nyanser i teatret. Maktbevissthet er et nøkkelord i denne sammenhengen. Uenighetsdramaturgiske strategier må ta opp i seg at norsk virkelighet i dag er preget av sosiokulturelle, økomiske og klassemessige skjevheter, og at mennesker har varierende tilgang til mediene og dermed ulik grad av definisjonsmakt. I kombinasjon utfordrer disse tingene tilliten til myndigheter og limet mellom ulike samfunnsgrupperinger, noe som igjen fører til mer sosial konflikt.

Å finne sammen(henger)
Dette komplekse bakteppet gjør det sosiologiske blikket særskilt relevant for teateret i dag. Noe som er ekstra spennende i denne sammenhengen, er dessuten at sosiologien benytter seg av forskjellige ‘analyseverktøy’. Disse verktøyene er ofte relevante i teaterproduksjon fordi de kan brukes i dramaturgisk analyse eller til å utvikle dramaturgiske strategier for en bestemt produksjon eller kunstnerisk tema. Lair Iversen er ett eksempel på en sosiolog med ideer og tanker som dramaturger kan benytte seg av, et annet er den mer maktanalytiske klassiske filosofen og kultursosiologen Michel Foucault. Jeg vil hevde at Foucaults analyser er spesielt interessante i relasjon til uenighetsdramaturgier. De utgjør nemlig en form for optikk som kan bistå kunstnere i å bli mer observante på maktskjevheter under den kreative prosessen. Foucaults tenkning kan hjelpe dramaturger, regissører og kunstnere generelt til å bli mer bevisste på maktmekanismer som er i spill i en kunstnerisk prosess. Ikke minst kan kjennskap til Foucault skape bevissthet omkring det at kunstverk gjerne avleses helt ulikt av ulike publikumsgrupper.

I teatret kan man designe ‘uenighetsplattformer’ hvor maktforholdet mellom meningsmotstanderne er forskjøvet og redistribuert, for å utforske hvordan dette påvirker den sosiale dynamikken. Et mål her kan være uenighetsdramaturgiske strategier som på en eller annen måte fører til at partene møtes i øyehøyde eller med et helt nytt utgangspunkt for kommunikasjon.

Teateret har alle muligheter for å utgjøre en fellesskapsarena som rommer både friksjon og samhørighet på samme tid, som favner samfunnsdebattens kompleksitet og holder et speil opp mot oss som borgere og medmennesker. Vi bør gripe disse mulighetene!

Med en undersøkende inngang til bindinger mellom struktur, makt og narrativ i vårt moderne samfunn, kan teatret fremmedgjøre det nære, det som ellers ligger for tett på vårt eget synsfelt. For hvilket sted er egentlig bedre egnet enn teateret til å utfordre det kritiske blikket og se det familiære med nye øyne?

Last ned teksten som PDF her