En samtale med Verdensteatret

Gjennom sin helt unike fusjon av ulike kunstuttrykk, teknologi og kulturell utforskning har Verdensteatret i en årrekke gitt publikum magiske opplevelser fra sitt univers på scenen. Denne høsten får vi et gjensyn med Trust me tomorrow som ble vist under pandemien med begrenset publikumskapasitet. Nå får heldigvis flere muligheten til å se denne vakre forestillingen. Vi har tatt en prat med dem og bedt dem fortelle litt om hvordan de jobber med å skape forestillingene sine.

Hvordan beskriver dere den kreative prosessen bak forestillingene til Verdensteatret? Hvor hentet dere inspirasjon fra i arbeidet med Trust me tomorrow?

Vi starter ofte våre nye prosjekter med en researchtur. Tidligere har vi besøkt steder som Grønland, Mekongdeltaet i Vietnam, Odessa i Ukraina, Kolkata i India. Researchen for Trust me tomorrow fant sted mellom to spillejobber i USA. I to uker utforsket vi ulike steder i New Mexico og Texas, fra stummende mørke i en flaggermushule i Carlsbad Caverns til blendende lys i White Sands ørkenen. Hjemme i Oslo blir materialet bearbeidet. Våre individuelle (og upålitelige) hukommelser av felles opplevelser gjenskapes som koreografier, handlinger, scenografi, komposisjoner, skulpturer og scener. Lokale steder gjenskapes på en fordreid måte. Enhver detalj har en avgrunn i seg, en horisont. Vi avstår fra å forsøke å tvinge materialet i en bestemt retning først i prosessen, siden det da lett lukker seg. Materialet må endevendes mange ganger før det gir fra seg sine hemmeligheter og viser oss hvordan det best kan uttrykkes. Ofte i en helt annen retning enn vi selv kunne forutse.

Verdensteatret er kjent for å kombinere ulike kunstformer som musikk, visuell kunst og teknologi. Kan dere fortelle litt om hvordan dere utforsker forholdet mellom teknologi og menneskelig uttrykk i forestillingene deres?

Vi bruker de verktøyene som passer best til materialet vi jobber med til enhver tid. De vi finner mest interessante, som kan gi oss nye vinklinger i jakten etter det vi vil uttrykke. Vi skaper etter hvert et landskap av ulike medier og innfallsvinkler. Litt etter tanken om at alt vi gjør som mennesker, gjør vi i et landskap. Alt vi tenker, tenker vi i et landskap. Landskapet er vår livsverden, vår daglige livshorisont. Vi orienterer oss intuitivt omkring her på leting etter en poetisk gjenklang. En inngang/adgang til det vi ennå ikke kjenner. Selv om vi ofte blir satt i en teknologisk kategori, starter vi alltid med mennesket som utgangspunkt.

Som et kunstnerkollektiv med mange involverte må dere jo nødvendigvis ha stort fokus på samarbeid. Hvordan jobber dere sammen under prosessen med å utvikle en forestilling?

Det er alltid en blanding av konflikt og enighet. Gjenkjennelse og fremmedgjøring. Vi arbeider oss over tid mot et felles kunstnerisk språk og estetikk der alle kunstnerne har sitt å si om alle aspekter ved verket. Til slutt ender vi i en tvetydig komposisjon av tilsynelatende paradoksale komponenter der antagelig hver enkelt kunstner har sin egen tolkning, men der verket er en fungerende helhet.

Dere har vært på reise og turnért i mange år. Har dere en opplevelse «behind the scenes» dere har lyst til å dele med oss som har vært spesielt utfordrende eller minneverdig fra en forestilling dere har holdt?

Vi har i løpet av årene jobbet mye med teknologi og gjerne ikke de mest åpenbare løsningene når det gjelder robotikk, elektronikk og programmering. Det er ikke bestandig teknologien spiller på lag, og det har av og til ført til både frustrerende, men også komiske øyeblikk.

Vår mangeårige kunstner Eirik Blekesaune var med til Amsterdam i 2019 da vi spilte HANNAH på Stedelijk Museum under Sonic Acts festivalen. Eirik var med for å lære opp Magnus Bugge. Magnus hadde få problemer med å kjøre forestillingen, så Eirik hadde mye fritid den uka. Rett i forkant av siste forestilling sviktet en av våre hjemmesnekrede lysdimmere. En lett panikkfølelse spredte seg. Forestillingen var utsolgt, og publikum ventet allerede på utsiden. Etter litt frem og tilbake fant vi ut at dimmeren, som var plassert oppe på galleriet, fungerte bare man holdt en finger på den. Eirik tilbød seg å hjelpe, og satte seg i posisjon oppe på galleriet. Slik ble det til at Eirik på sin foreløpig siste jobb med Verdensteatret holdt liv i forestillingen ved hjelp av sin høyre pekefinger forsiktig trykket mot lysdimmeren. Vi beskriver av og til verkene våre som historier om den menneskelige sjels skrøpelighet. I dette øyeblikket var det ikke bare sjelen vår som føltes skrøpelig.

Helt til slutt. Har dere noen kommende prosjekter i horisonten vi kan få vite litt om sånn i all «hemmelighet»?

Vi kan allerede nå røpe at vi er i gang med en ny produksjon som skal ha premiere på Henie Onstad Kunstsenter den 18. januar. Det blir veldig bra!

Trust me tomorrow vises 8.–9. september