En samtale med Hooman Sharifi

Koreograf Hooman Sharifi er tilbake på Black Box teater med urpremiere på To be means to resist what you are not en forestilling om å vekke minner ved å fortelle historier. Sammen med musiker Arash Moradi inviterer han publikum inn til et sosialt rom der også publikums egne minner får plass.

Vi ba Hooman om å fortelle oss litt mer om bakgrunnen for forestillingen.

Samværet med publikum er viktig for meg i denne forestillingen, det er et sosialt rom. Jeg tenker at de som kommer dit, at vi skal gå igjennom en reise sammen. Når du kommer inn og når du går ut, så vekkes det noen tanker, det er møter som har oppstått, slik at det kan få deg som publikum til å begynne å tenke på ting du selv har opplevd, det vekkes noen minner i hver enkelt.

Hvordan man kan lage et slags fellesskap i det rommet med de som er tilstede. Samværet og det sosiale rommet er en viktig del av forestillingen. Og så er det historier som blir fortalt.

Det er noe mellom tekst, dans og musikk som på en måte går om hverandre hele tiden. Det som skjer i ytterkantene er viktig. Det som oppstår i mellomrommene mellom mennesker er viktig. Det er noe som kalles et negativt rom, et slags tomrom. Og i de tomrommene er det en avstand. Eller man kan se på det tomrommet som et rom der folk kan møtes. Det er der i de rommene at poesi oppstår tror jeg.

Hver enkelt publikums tolkning er viktig. Og det må være tid til at tolkningen skal få lov til å få rom. Det er et enkelt individ som står og deler noe helt nakent. Og så er det tid til at du som publikum kan få røre ved det som deles, komme inn i det. Så det er en individualistisk tilnærming til noe som etter hvert blir til et kollektiv. Og det kollektivet oppstår av en vilje til å bli flere. Akkurat det er ikke noe som kommer naturlig av seg selv. Dette er noe som vi kanskje glemmer å snakke om i dag, hva ligger det egentlig i det ansvaret? Hva er kravene til enkeltindividet i systemet vårt i dag?

Forestillingen dreier seg om det å vekke minner ved å fortelle historier. Forhåpentligvis vekkes publikums egne historier på en måte der de tenker; hva er mine ting i relasjon til det som fortelles her? Hva er mine minner?

Ved å fortelle om, for eksempel, hvilke minner jeg har fra da jeg flyktet. Hva slags minner sitter jeg med nå som jeg er her, mine egne minner om der jeg var da. Ved å dele disse minnene begynner publikum kanskje å tenke at hvis jeg selv måtte dra herfra nå, hvilke minner ville jeg sitte igjen med?
Hvis jeg kun fortalte deg om hvor hardt det var for meg å flykte, så ville du bare blitt lamslått. Du får empati og sympati, ja, men du får ikke forståelse for da må du jo oppleve det selv. Men hvorfor skal noen fysisk måtte være i en situasjon for å forstå en annens opplevelse? Det blir jo så absurd. Veldig rart, skal alle mennesker være på flukt for å forstå flukt? Det må være mulig å forstå hverandre uten å måtte gjennomgå den andres smerte.

Musikken er et veldig viktig historiefortellende element for forestillingen. Arash Moradi og jeg har jobbet sammen i 10-12 år, bare han og meg på scenen i en rekke produksjoner, så vi har en helt spesiell relasjon som oppstår mellom oss når vi jobber. Musikken som fremføres kommer fra en gammel tradisjon der du har en eller to musikere som spiller konserter over et lengre tidsrom. Dette er ekstremt viktig, for i musikken skapes nettopp det rommet der folk kan forsvinne i sine egne tanker. Det er der historier og tanker får tid til å fordøyes. Arash er en musiker som gir veldig mye av seg selv, samtidig som det overhodet ikke handler om han selv. På en måte fjernes jeg-et fra musikeren, slik at publikum kan gå inn i musikken.

Jeg vet ikke hva slags versjon man skal kalle dette, men grunnen til at jeg beholder den tittelen er fordi det er en jævlig bra tittel og fordi det handler om hvordan vi holder historiene våre i live.

Og hvordan gjør vi egentlig det? At ting ikke dør, at vi minnes ting tror jeg er den mest effektive måten. Og da mener jeg ikke på en materialisert måte der man lager statuer og oppkaller gater etter folk. Men hvordan kan vi aktivt holde minner i live? Hva betyr det å huske, hvordan skal vi huske, hva betyr egentlig den frasen «vi glemmer aldri»?

Det er et aktivt arbeid vi må velge. Og det er krevende. Det er jævlig krevende å skulle gå rundt og huske på ting hele tiden. Det sliter jo på psyken.

Vanligvis, når vi minnes noe mer og mer, endres historien. Det som virkelig hendte fjerner seg. For du begynner å bygge på det. Du begynner å bygge det som du vil. Det er en mekanisme som er ganske interessant, som vi har lært oss. For det er jo sånn at man ikke klarer å leve med alt man opplever.

Jeg hører historier om folk som har blitt satt i fengsel i Iran. Det er litt sånn: Jeg går på gata i dag og er med i en demonstrasjon. I neste øyeblikk er jeg kastet i fengsel og voldtatt. Hvordan skal du overleve det? Så det er en sånn mekanisme som vi har som mennesker. For å kunne leve med det.

To be means to resist what you are not vises 4.–8. oktober