Tre spørsmål til Marie Bergby Handeland, forfatteren av Scenekunstklassikere #8

Den åttende boka i serien Scenekunstklassikere, Hagar Malin Hellkvist Sellén: Rosa löften skrevet av Marie Bergby Handeland, lanseres 3. juni.
Mens vi venter på boklanseringen, tok vi en prat med Marie om boka.

Kan du fortelle litt om deg selv? Jeg er danser og koreograf, og vurderer stadig vekk om jeg skal tørre å kalle meg forfatter også. Jeg har jobbet i det frie scenekunstfeltet siden 2011, først og fremst som koreograf og skrivende, men også som danser. I tillegg til egne arbeid, er jeg med i dansekollektivet Bøler Samvirkelag, Bananaz - Forening for Scenekunst og improbandet DNA? AND? i ledelse av Harald Fetveit. Jeg bor på Bøler med min partner Ella og sønnen vår Edgar på 1,5 år. Det som opptar meg aller mest om dagen er lokalmiljøet vårt der og det å være mødre.

Hvorfor ønsket du å skrive om Rosa löften? Jeg valgte ikke forestillingen selv, Black Box spurte meg spesifikt om jeg ville skrive om Rosa löften. Jeg er veldig glad i Rosa löften og har sett den to ganger for 12 og 8 år siden, så det var topp at de spurte om akkurat den.

Hvem er du som forfatter, og hvordan har din skriveprosess vært med denne boka? I skriftformat slipper jeg meg løs på en annen måte enn det jeg opplever at jeg gjør i andre sammenhenger. Jeg liker det absurde og uforklarlige, det lette og lekne, det ville og mer kaotiske, og hvordan en tekst kan være flere ting på en gang. For meg handler skriving om å slippe til egne fantasirekker og gi dem tyngde og verdi. Jeg har noen av mine beste stunder som menneske når jeg er i slike fantasirekker der jeg er helt fri fra for eksempel sjenanse. Jeg røres av uventede vendinger og kroppsligheter i tekst, og hvordan små ting kan få skinne.

Å like et verk veldig godt gjør det ikke nødvendigvis lett å skrive om, kanskje tvert i mot. Jeg brukte tid på å finne et språk i boka om Rosa löften der jeg beholdt kvaliteter fra slik jeg skriver når jeg skriver helt fritt, selv om jeg jo i denne sammenhengen skulle skrive om noe helt spesifikt på bestilling. Jeg ville unngå et flinkt og tenkt språk som ble for opptatt av å respektere det jeg skrev om. Jeg har i aller høyeste grad skrevet ut fra en dyp respekt for verket og jeg anser boken som en hyllest, men det ble viktig for meg å finne et språk som også kunne være litt fritt og frankt, kunne skravle hvis det ville det, og glede seg over seg selv i møte med verket. Jeg har valgt å kun skrive ut fra minnene om Rosa löften fra da jeg så den for 12 og 8 år siden, og har hverken sett film eller lest det andre har skrevet om den. Det gjorde det lettere for meg å finne rom til assosiasjoner, poesi og fantasi, og å beholde språket nært, konkret og kroppslig. Et språk som legger seg tettere inntil kunstformen det skriver om, som graver innover i kroppen til den som skriver. At denne måten å skrive om Rosa löften på er sannere enn om jeg hadde valgt å gå mer etterrettelig til verks, har vært en lystbetont og energigivende påstand for meg å skrive ut ifra.