I 1895 hadde Loie Fuller premiere på sin «Danse Serpentine» i Paris. Hele den parisiske kunstverden kom til Les Folies Bergère for å se henne danse. Hun eksponerte sin skjønnhet i en gigantisk kjole, for så å snurre seg inn i den og forsvinne, kun få sekunder av gangen. Disse sekundene er utgangspunktet for «Visibly Invisible».
Innen dansehistorien blir Fuller ansett som Isadora Duncans forgjenger, og den første kvinnelige danseren som ville frigjøre kvinnekroppen. I dagens samfunn er kvinners antrekk et sosialt og politisk anliggende. Strippet for det eksponerende materialet, sender Dolvens tolkning av «Danse Serpentine» tankene til burkaen. Uttrykket blir det motsatte av det som var dansens utgangspunkt; frigjøring. Den omdiskuterte burkaen blir i den vestlige verden ansett å være som et slags fengsel for kvinnen. «Visibly Invisible» utfordrer publikums tilgang til danserne. Ved å skjule kroppsdeler og hverandre, setter koreografien eksponeringen i perspektiv. Kanskje vil publikum oppleve å se ting annerledes, når deres syn blir bevisst begrenset eller omdirigert av danserne.
Likheten mellom Loie Fullers «Danse Serpentine» og Tale Dolvens versjon er fremdeles til stede, men med radikalt ulike tolkningsmuligheter anno 2013. Inspirasjonskilden er en over 100 år gammel dans, som virker likeså aktuell i dag.
Tale Dolven har bakgrunn fra Statens Balletthøgskole i Oslo og P.A.R.T.S i Belgia. Hun danser i Rosas, et av verdens mest ettertraktede kompanier for samtidsdans, og har gjort duetter med legenden Anne Teresa De Keersmaeker.
Koreografi: Tale Dolven. Dans: Marianne Haugli og Tale Dolven. Kostyme: Benoit Caussée Lysdesign: Davy Deschepper. Komposisjon og lyd: Aslak Hartberg. Scenografi: Charlie Whittuck Foto: Kristine Jakobsen Grafisk design: Clinton Stringer. Forestillingen er støttet av: Norsk Kulturråd, Fond for Lyd og Bilde og Fond For Utøvende Kunstnere. Produksjon: Tale Dolven. Co-produksjon: RAS/Sandnes Kulturhus og BIT Teatergarasjen, Bergen.