Tre spørsmål til Jonathan Ibsen & Fredrik Petrov

Vi har tatt en prat med Jonathan Ibsen og Fredrik Petrov som er aktuelle på Black Box teater denne våren med forestillingen PANSER.

Hei Fredrik og Jonathan, kan dere introdusere dere selv til de av oss som ikke kjenner dere så godt fra før?
Ja herre, hvem er vi egentlig?. Det lurer vi ofte på, og i den søken har det på merkelig vis blitt naturlig å skape kunst. Foreløpig har vi ikke funnet noen svar på det spørsmålet, men det er kanskje heller ikke så viktig? Det vi hvertfall vet er at vi er kunstnere, som med hud og hår – blod, svette, tårer og alt det der forsøker å skape opplevelser som sier noe om virkeligheten vi lever i og hvor utrolig merkelig den er. Vi jobber hovedsaklig i og med hvert vårt kunstnerskap, der Fredrik opplever å være interessert i å bruke absurditet og satire til å formidle komplekse tematikker; og Jonathan som går dypt i den samtidsaktuelle kroppen og dens samspill med dagens sosiale normer. Og nå har nettopp prosjektet Panser åpnet opp for et nytt, felles kunstnerskap som det er svært spennende å være i.
Vi lever dagene våre sammen i en leilighet på Carl Berner som vi straks skal renovere helt selv. Vi er trolig de to mest u-handy menneskene i Oslo, så det kan bli veldig spennende.

Hvordan er det å arbeide som en duo? Kan dere fortelle oss litt om hvordan dere jobber sammen?
Vi er mange ting for hverandre, kjærester, samboere, bestevenner, psykologer, produsenter, kollegaer, og ofte når vi jobber så vikles alt dette sammen. Det kan bli sølete, men det er virkelig også en styrke. Vi er to individer med ganske ulike personligheter og interesser – men prosjektene vi tar fatt på sammen lander alltid et sted vi aldri hadde forestilt oss alene. Det føles godt, riktig – og nesten også litt magisk. Vi forsøker å være romslige med hverandre, vi lytter og snakker… vi snakker alt for mye egentlig.

Jonathan Ibsen & Fredrik Petrov
Foto: Anna Penkova

Kan dere utdype og fortelle oss litt om hva hovedtemaet i PANSER dreier seg rundt?
Jo dypere vi jobbet med dette, jo mer ild og flammer. Det som startet ut som et mildt og varsomt prosjekt forandret seg til å bli et prosjekt med mer aggresjon og faenskap enn forventet. Vi må ta plass! Dette ble også ekstra prominent etter at vi opplevde sterke reaksjoner på en tekst om verket som Sløseriombudsmannen publiserte da vi fikk støtte. Det var for oss et øyeblikk der viktigheten av prosjektet bekreftet seg selv og stod enda tydeligere frem for oss.

Prosjektet utvidet seg til å favne om Even og Tormod – og det ble også prosjektets omdreiningspunkt. Hvordan tar man egentlig fatt på fire individuelle forhold til dette idealet og forsøker å finne «common ground»?. Prosjektet, eller forestillingen, ville i en retning ingen av oss hadde forutsett. Vårt oppgjør med dette idealet handler nå mer om hvordan vår interne omsorg, respekt og kjærlighet for hverandre kan formidle eksplisitt, ubeskjeden skeivhet på.

PANSER ser du 3.–5. mai på Store scene