«Diwriziennet – Lost Genealogies»: Utforskning av skeiv identitet og kulturell arv. Et intervju med Corentin JPM Leven

Kan du starte med å fortelle oss hva «Diwriziennet» betyr og hva som inspirerte dette prosjektet?

«Diwriziennet» betyr «opprykket» på bretonsk. Det er den tredje forestillingen fra CJPM Productions, og det er en ganske personlig utforskning av min arv og arkiveringen av skeive historier. Jeg ønsket å undersøke mine keltiske røtter og min reise bort fra en påtvunget sosial identitet for å definere min egen skeive identitet. Etter hvert som vi utviklet prosjektet, innså vi at et stort fokus lå på konseptet performativitet i sosiale sammenhenger: Å fremføre kultur, å fremføre skeivhet.

Forestillingen tar for seg mangelen på skeive historier i din kultur og ditt personlige liv. Hvordan ble du klar over dette?

Gjennom å undersøke min historie og arv stilte jeg spørsmål ved fraværet av skeive historier og referanser i min kultur. Selv om ting har begynt å endre seg, var slike historier ikke-eksisterende og fortiet da jeg vokste opp. Det er tydelig at skeive mennesker har et stort behov for å samles i fellesskap, for å skape rom hvor de virkelig kan være seg selv og lære av hverandre. Å vokse opp som skeiv i denne landlige delen av Frankrike var svært ensomt. For meg betydde overlevelse å flykte fra den bretonske landsbygda, språket og kulturen for å skape en ny sosial identitet. Jeg måtte legge alt dette bak meg for å finne en slags fred og oppfyllelse i meg selv.

Du berører båndet mellom frigjøring og arv. Kan du utdype dette?

Det er alltid noe smertefullt i å gi slipp på en så grunnleggende del av sin identitet, og det er nettopp her arven kommer inn. Hva var – og er – min rolle når den identiteten jeg valgte å flykte fra allerede var en minoritet i seg selv? Kan det være at jeg bearbeider dette traumet fra et nytt perspektiv? Forestillingen konfronterer min kultur ved å gå tilbake til min oppvekst og problematisere mitt eierskap til, og bidrag til, den bretonske kulturen som ung homofil. Den undersøker kostnaden ved å skille seg fra sin kultur, på tross av vedvarende følelsesmessige bånd, og hvordan latent homofobi eller taushet skaper avstand for dem som nekter å tilpasse seg. Og likevel, i alt dette forsøket på å systematisere flukten, forblir den intense følelsen av et hjem. En opprinnelse, et sted individet stammer fra. Det kan høres trivielt ut, men i en tid hvor krig og politikk driver tusenvis på flukt, må vi huske hva et hjem betyr – dets betydning, vekt og nødvendighet, uansett hvor og hvem du er.

Forestillingen er inspirert av Lan Florence Yees artikkel og Jack Halberstams teorier. Hvordan har disse påvirket arbeidet ditt?

Yees artikkel, «How (Not) To Preserve Yourself», og Halberstams ideer om «nye former for hukommelse» utfordret meg til å revurdere arkivpraksiser. Da jeg fikk dobbelt statsborgerskap i 2022, startet jeg et slektsforskningsprosjekt for å spore livet mitt fra et skeivt perspektiv. Jeg ønsket å finne spor av skeivhet i mitt slektstre og samfunn, men disse historiene er ofte tapt på grunn av tabu og manglende dokumentasjon. Da jeg kom over denne artikkelen, ble jeg virkelig berørt og begynte å stille spørsmål ved hva jeg egentlig lette etter når jeg så bakover.

På samme tid var jeg også i en fase av motstandskraft og aksept når det gjaldt min HIV-diagnose, og jeg kom til ro med ideen om et arkiv som eksisterer på sine egne premisser. Det samme arkivet som jeg tidligere hadde pint meg selv over, sett i lys av hvor mye død AIDS har forårsaket (og fortsatt forårsaker), mens jeg, med mitt privilegierte liv, får lov til å leve videre.
Artikkelen, sammen med begreper som spektralitet, latens og flyktige spor, formet en visuell verden hvor øyeblikket og dets vitnesbyrd er nok som performativt arkiv. Den performative appellen ved et skeivt arkiv må leves og eksistere i øyeblikket X for å bli ikke bare et referansepunkt, men også en inspirasjon, et vendepunkt. Mange ganger tenker jeg på den ene skeive ungen som kan se en forestilling og velge å bringe dette verket videre med seg, som en grunnleggende del av sin kroppslige skulptur. Jeg var selv den ungen – det brakte meg hit. Jeg antar at arkivet utvides hver eneste dag.

Du adresserer også den kulturelle undertrykkelsen av den bretonske befolkningen. Hvordan krysser dette din personlige historie?

Det bretonske samfunnet har lidd under kulturell undertrykkelse og har mistet sitt språk og sine skikker. Mine besteforeldre ble fysisk straffet for å snakke bretonsk og ble tvunget til å gi opp sine tradisjoner. I tillegg til politiske beslutninger fantes også ideen om at for å lykkes og unnslippe fattigdommen på landsbygda, måtte vi lære fransk for å frigjøre oss. Denne tankegangen skapte et brudd i vår historie. Samtidig vokste turismen frem som en eksotifiserende, men reddende måte å overleve på – å romantisere vår eksistens. Denne historien viser hvordan kampen for kulturell overlevelse også kan marginalisere andre identiteter. Ideelt sett ville denne forestillingen også fungere som et kjærlighetsbrev.

Corentin JPM Productions fokuserer på skeive fortellinger, særlig rundt seksuell helse. Hvordan passer «Diwriziennet» inn i deres tidligere verk?

Våre tidligere forestillinger, +- og Birds of Ill Omen, utforsket skeive fortellinger gjennom sorgens og den medisinske definisjonen av den skeive kroppen sitt prisme. Diwriziennet fortsetter denne utforskningen ved å gå dypere inn i den kulturelle og historiske konteksten for skeiv identitet. For meg – og gjennom arbeidet mitt – er det svært vanskelig å skille temaene uten å se behovet for å bruke plattformen vår til å informere om HIV. Ikke bare fordi det er et farlig virus, men også fordi stigmaet rundt det er kontraproduktivt dersom vi ønsker å redde liv.

Vi må ta spørsmål om helse mer på alvor i våre daglige samtaler, og ironisk nok tror jeg det beste er å ufarliggjøre det – snakke om det blant venner og folk generelt. Til slutt i intervjuet: Ta med en venn og bli testet! Gjør det til en date og nyt ditt frie seksualliv.