Utopi og kollaps: Samtaler om mennesket og teknologien

Hva skjer med mennesket når teknologien endrer selve livsbetingelsene våre?

Gjennom programmet Utopi og kollaps utforsker tre unike scenekunstprosjekter om de digitale og biologiske fremskrittene leder oss mot en bedre fremtid eller et totalt sammenbrudd. Fra de usynlige kreftcellene i NanoPlanet og kroppens sårbare kretsløp i MORTALITIES, til de maktkritiske digitale rommene i NFTs: Non Fuckable Tokens, utfordres vårt tradisjonelle syn på identitet og eksistens. Vi har stilt regissørene bak forestillingene fire identiske spørsmål om hvordan de oversetter komplekse strukturer til fysiske sceneopplevelser – og hvilket avtrykk de håper å etterlate hos publikum.

Intervju med Karolina Bieszczad-Stie & Patryk Lichota: NanoPlanet

På hvilken måte utfordrer forestillingen vårt tradisjonelle syn på hva et menneske er? NanoPlanet utfordrer ideen om mennesket som en sammenhengende, lesbar helhet – én kropp, én overflate, ett synspunkt. I verket brytes kroppen opp i fragmenter og omfordeles: hud, pust, skjelvinger og langsomme bevegelser blir til bioprøver i landskapet, heller enn noe du «ser fremført» av en danser foran deg.

Samtidig reduseres den besøkende til et bevegelig oppmerksomhetspunkt inne i et cellulært miljø: du står ikke utenfor kroppen og ser inn – du er plassert inni den. Dette skiftet destabiliserer vante hierarkier: indre/ytre, organisme/omgivelser, «normalt»/«patologisk». Kreft fremstår ikke som en fremmed invasjon, men som en indre logikk – liv som omorganiserer seg selv på en måte som blir destruktiv. Verket inviterer derfor til en mer urolig definisjon av mennesket: ikke som en stabil identitet, men som en midlertidig konfigurasjon av biologiske prosesser, skalaer og terskler – noe du kan bevege deg gjennom, ikke bare være.

Hvilken dramaturgisk funksjon har VR i forestillingen, og hva gjør det med publikums opplevelse? VR fungerer som verkets dramaturgiske struktur: teknologien bygger en verden som utfolder seg gjennom tid, orientering og repetisjon, snarere enn gjennom et narrativt plott. Publikums opplevelse formes av hvordan de beveger seg, tar pauser, vender tilbake og nærmer seg ting på nytt – oppmerksomheten fungerer som et redigeringsverktøy.

Mening akkumuleres gradvis gjennom den besøkendes tempo og valg. Dramaturgien er lagdelt: et storskala miljø basert på biomedisinsk avbildning, og stillere soner hvor menneskelige spor – bevegelser og kroppslige lyder – kun trer frem når du senker farten nok til å legge merke til dem. VR forvandler dermed publikum fra tilskuere til navigatører, og dramaturgien drives av oppdagelse fremfor lineær historiefortelling.

Hva er den største utfordringen med å oversette komplekse temaer som biologi eller digitale strukturer til en fysisk sceneopplevelse? (Hvordan gjør man det abstrakte konkret?) Hovedutfordringen er å unngå «illustrasjon». Biologi og digitale systemer oppfattes ofte som abstrakte fordi vi vanligvis møter dem gjennom skjermer, diagrammer eller instrumenter. Vårt mål er å gjøre dem merkbare uten å forenkle dem til en enkelt metafor.

Dette gjør vi ved å beholde den vitenskapelige strukturen (reelle mikrografier som former terrenget), samtidig som vi oversetter kompleksitet til konkrete persepsjonsregler: omvending av skala, navigerbar topologi og sensoriske terskler (du får bare tilgang til de menneskelige fragmentene – og deres intime lyder – gjennom nærhet og tid). Med andre ord: Det abstrakte blir konkret gjennom hvordan publikum lytter, beveger seg og dveler.

Hvilken samtale håper du at publikum starter med hverandre etterpå? Vi håper folk snakker om hvordan vi beskriver sykdom – særlig kreft – uten å ty til et språk preget av fiender, kamper og utenforstående. Hva endrer seg når vi anerkjenner det ondartede som en del av vår egen biologi, snarere enn noe «fremmed»?

Vi håper også at verket vekker en diskusjon om kunnskap og oppmerksomhet: Hva forstår vi annerledes når vi navigerer i et fenomen i stedet for å motta informasjon om det? Hvordan former grensesnittene våre hva vi legger merke til, hva vi overser og hva vi anser som «reelt»? Til slutt håper vi det åpner en samtale om hvor dans og scenekunst kan høre hjemme i dag – når koreografi flytter inn i laboratorier, datasett og immersiv teknologi; hvordan endrer det vårt syn på hva en forestilling er, hvem den er for, og hvilke rom den kan bebo?

● 12.–14. mars / 15.00–20.30 / Foajé
VR-installasjon og projeksjon. Varighet: ca. 10 minutter.
Gratis inngang, drop-in.