Tre spørsmål til Marie Bergby Handeland

I sin nyeste forestilling BOYS har Marie Bergby Handeland samlet en gjeng med gutter, alle under 20 år og alle med ulik bakgrunn. I en lengre periode har de møttes jevnlig for å lage låter som skal fremføres, koreograferes og iscenesettes. Resultatet kan du se på Black Box teater i oktober. Vi hadde lyst til å finne ut litt mer om prosjektet og prosessen bak.

Ingen av utøverne i BOYS kjente hverandre fra før. Kan du fortelle oss om hvordan du fant frem til dem? Var det spesielle kriterier du hadde i forkant som de skulle oppfylle?
Jeg ønsket en gruppe gutter som var fra ulike steder i Oslo, og med interesse for musikk, men helst ikke fra et for homogent musikkmiljø. Jeg ønsket også gutter som var åpne for dans og scenekunst, men det var ikke noe kriterium at de skulle ha tidligere erfaring med det. Vi hadde en utlysning og en online audition, der vi fikk en del søkere. Noen av disse er med i prosjektet, men de fleste søkerne var ikke relevante nok. Produsent/ytre øye Thea Åretun Svensson, og ungdomsarbeider Muhammed Jonas, jobbet hardt for å nå inn til skoler og ulike steder for rekruttering, men det var krevende og også ganske skuffende lite engasjement og hjelp å få fra f.eks. videregående skoler. For å finne flere gutter, hadde jeg derfor en lang periode der jeg stalka meg frem til og chatta med masse unge gutter på nett, jeg følte meg til tider litt creepy, haha! Men det viste seg å være en lur strategi å sende personlige meldinger, over halvparten av guttene som er med fant jeg på denne måten. Det er en fin gjeng gutter som endte opp i prosjektet, som bidrar på ulike måter, og som har vist seg å ville skape all musikken selv - og det er mer enn det jeg og musikalsk veileder i prosjektet, Ingvild Langgård, hadde tenkt i utgangspunktet. For meg har dette vært en positiv retning prosjektet har tatt, og jeg er veldig takknemlig for guttenes innsats og engasjement.

Det første møtet med alle sammen må ha vært veldig spennende, har du lyst til å avsløre litt om hvordan det var? Hvordan jobber du for å sette i gang en prosess som dette?
Ja det var veldig spennende! Det var meg, Muhammed og Thea som hadde den første bli-kjent-helgen med guttene. Vi spiste pizza og la opp til en trivelig stemning, der vi primært brukte tiden på å stille hverandre spørsmål og bli kjent. Jeg var både spent og nervøs. Selv om jeg har en del erfaring med å jobbe med ulike (uskolerte) utøvergrupper osv, har jeg aldri jobbet med unge gutter før, og jeg synes aldri det er slik at jeg har en sekk av redskaper jeg kan ta i bruk på nytt og på nytt. Det ligger noe der, men det er ofte en bratt læringskurve, og det er alltid skummelt å søke og fomle sammen i starten synes jeg, for å bli kjent og finne rammene. Jeg tenker ofte at jeg er en type som er uredd i søknader og e-poster, men som ofte, når prosjektet faktisk skal realiseres og settes i gang, tenker “herregud, Marie, hva er det du driver med, hva er det du har stelt i stand, du har jo ikke peiling”. Sånn hadde jeg det også på vei til første møte med guttene. Men det ble en fin første helg, og det skjedde noe spesielt fint for meg og Thea siste dag i bli-kjent-helgen. Vi hadde tidligere sittet og hatt flere runder med guttene i sirkel, der vi stilte ulike spørsmål for å bli kjent med hverandre, og også etterhvert delt musikk. Og under en slik runde på søndagen, var det en av guttene som fortalte noe personlig og nært. Det resulterte i en full runde der guttene delte følelser og vanskelige ting med hverandre, i sikkert to timer. I en pause debreafet jeg og Thea på do, om dette var i ferd med å bli uforsvarlig, eller hvor grensa går, for hva slags sirkel dette ble, nesten som gruppeterapi. Men vi lot den spille seg ut, og vi stilte oss sårbare og delte noen ting med guttene selv også. I ettertid tenker jeg at denne åpenheten og tilliten guttene viste oss og hverandre så tidlig i prosessen, la en essensiell trygg grobunn for prosjektet videre. Det opplevdes som viktig.

En gjeng gutter i denne alderen på den tiden jeg selv var tenåring, på Li ungdomsskole nedi ei mørk dump i Nittedal, hadde nok aldri kunnet sitte og dele slik. Det høres kanskje litt stort ut, men denne guttesirkelen som delte følelser med hverandre, gav meg en tro på fremtiden, at ting går fremover, på tross av all drit som skjer i verden. På samme tid, sa guttene at de opplever at det er mye vanskeligere og mindre rom for dem som gutter til å dele følelser, enn det er for jenter, og jeg opplevde dem som sultne på akkurat dette. Gutter og følelser har vært en gjentagende ting jeg har ønsket å snakke med dem om i prosjektet - at gutter som deler følelser er fremtiden og at de er feminister. (I passe doser vel og merke, det blir fort litt himling med øynene hvis jeg tar for hardt i, og jeg blir lett flau selv også sammen med guttene.) Men jeg liker godt følelsen av at folk og prosjekter jeg jobber med får vokse seg ut i et større samfunnsbilde i sitt eget tempo - at det ikke presses frem gjennom forutbestemte tematikker, men at det kommer fra en motor fra innsiden av prosjektet. Slik oppstår et genuint eierskap, og det opplever jeg at jeg ofte lykkes i å få frem. Med andre ord er jeg god på å ha is i magen, lirke, lokke, lure i buskene med noen visjoner og estetiske preferanser, som jeg tilsynelatende lar dem finne frem til selv gjennom milde push i noen retninger fremfor andre. Guttene har møtt hverandre hver tirsdagskveld fra begynnelsen av mars og frem til premiere, i tillegg til to residensuker. Den totale prøvetiden er jo ikke så lang sånn sammenlagt, men det er luftigheten og tidsspennet i arbeidsformen som er viktig. Å bygge eierskap tar tid, å tørre å utfordre seg på ting som er uvant og nytt, tar tid, det lar seg ikke komprimere.

Kan du si litt om bakgrunnen og ideen bak BOYS?
Bakgrunnen for BOYS henger sammen med en lengre interesse i flere av mine arbeid, der jeg synes det er interessant å se på hvilke folk som får plass på en scene og på hvilke måter. Av de scenekunstproduksjonene med ungdom jeg har sett de siste årene ble det jobbet med blandede grupper eller bare jenter, så jeg ble nysgjerrig på å slippe til en større gjeng gutter og det de har på hjertet. Enn så lenge, er det kanskje fremdeles sånn at gutter trenger litt mer plass, tillit og trygghet til å uttrykke seg emosjonelt - ikke bare i scenekunstfeltet men i samfunnet generelt.

Ønsket for å samle en gjeng unge gutter, var en nysgjerrighet for hva slags fellesskap som kan oppstå i en slik gjeng – hvilken kraft, sårbarhet, hvilket alvor og hvilken humor som kan vokse frem i dem.

BOYS vises 12. - 15. oktober. Les mer og finn billetter her