Teaterets spor

Any settlement of social relations into a spatial form is likely to be temporary. - Doreen Massey

Slår du opp ordet «symbiose» i Det norske akademis ordbok kan du lese at det er et substantiv som stammer fra gresk symbiosis 'samliv'; sammensatt av sym- og en avledning av bios 'liv'. I biologien forstås symbiose som «samliv mellom forskjellige organismer», og i overført betydning som «tett tilknytning mellom mennesker». Biovitenskapen definerer symbiose videre som «[t]o arter som lever sammen i en morfologisk sammenknytning. Omfatter mutualisme hvor samlivet gir begge artene fordeler.» Symbiosen er altså grunnleggende relasjonell – den består av et samspill og en samhørighet hvor artene over tid påvirker hverandre og utvikles sammen.

Våren 2022 satte kunstner, arkitekt og scenograf Jakob Oredsson opp verket Symbiotic Surfaces (Black Box teater Beings) på Black Box teaters fasade i Oslo. Det var et stedsspesifikt scenografiprosjekt hvor et enkelt stålstillas var stilt opp rundt og over inngangsdøren til teateret. På veggen over døren, mellom de to karakteristiske lysskiltboksene hvor det ofte har hengt programplakater gjennom årenes løp, holdt stillaset på plass en LED-skjerm. På skjermen gled bilder inn og ut av fokus; bilder av for eksempel et hull i en vegg, en detalj fra et flislagt gulv, en tag eller et nærbilde av en stropp som holder sammen svarte moltongardiner. Rett og slett bilder av teaterets ulike overflater.

Selve ordet «overflate» stammer fra det tyske Oberfläche og det latinske superficies. Overflate kan forstås som øvre flate – en overside til forskjell fra underflate, eller brukes om en flate som begrenser et legeme; et legemes ytre begrensning. Overført betyr det «det utvendige, ytre, iøynefallende ved noe». Oredssons overflatemotiver er derimot ikke hentet fra de mest iøynefallende elementene på Black Box teater. Han har tatt bilder av detaljer man vanligvis ikke legger merke til når man beveger seg rundt i lokalene; små spor av levd teaterliv.

Stedet
Black Box teater er et teater i Oslo som både viser og produserer eksperimentell og sjangeroverskridende scenekunst. Teateret har ikke en egen skuespillerstab, men programmerer kompanier og scenekunstnere i det frie scenekunstfeltet både nasjonalt og internasjonalt. Som produsent har teateret også blitt en viktig premierescene for norske scenekunstnere. Siden 2003 har Black Box teater holdt til i lokaler på Rodeløkka i Oslo. Før det, og fra teateret ble grunnlagt i 1985, holdt teateret til i lokaler på Aker Brygge.

I dag er teaterets fremtidige plassering usikker. Alt de vet er at de må flytte i løpet av høsten 2023, men et nytt lokale er per dags dato ennå ikke på plass. Mange som leser denne teksten er nok godt kjent med Black Box teater som sted, men det er verdt å nevne denne bakgrunnen fordi den jo danner selve utgangspunktet for Oredssons scenografiske verk. De usikre framtidsutsiktene til hvor teateret skal flytte om noen år er et viktig forelegg for verket, og en motivasjon til å dokumentere stedet slik det ser ut nå.

Jeg, som hovedsakelig bruker teateret til å se et par forestillinger i semesteret og ikke jobber i scenekunstfeltet, står en dag i mars 2022 på utsiden av Black Box teater og observerer innsiden av teateret gjennom skjermen på fasaden. Spor av aktivitet og nærbilder av interiørdetaljer blir vist i en langsom og vakker strøm av bilder. Bilder av detaljer jeg vil tro at bringer frem minner hos menneskene som har et nært kjennskap til rommene og stedene på Black Box-teateret. For meg som ser det utenfra fungerer det mest som en meditativ «flow». Jeg kjenner ikke de mange lagene med historier som ligger lagret i veggene her, og jeg vet heller ikke hva det faktisk vil innebære for kunsten og scenekunstmiljøet at de må flytte fra dette stedet. Men bildene gir meg muligheten til å se noen glimt fra innsiden, glimt av materielle strukturer som sier noe om stedets identitet som teater og som produksjonslokaler. Etter hvert som jeg står og ser på strømmen av bilder vokser det gradvis frem en oppfatning av et sted, og stedets atmosfære og logikk. Med sitt scenografiske verk på teaterets fasade vrenger Jakob Oredsson innsiden ut, og får meg til å koble de små sporene han presenterer med mine egne assosiasjoner og minner fra Black Box teater. Slik oppstår en ny opplevelse av, og relasjon til, stedet.

De skiftende motivene av overflatedetaljer glir inn og ut av fokus, og veksler mellom nesten å gå i ett med bygget og å tre tydelig frem. Som et grunnbilde som dukker opp igjen og igjen mellom de forskjellige motivene vises et bilde av teglveggen bak skjermen. Både i skala og fargegjengivelse er bildet av teglsteinen på teglveggen så godt at det i små øyeblikk oppstår en illusjon av at skjermen forsvinner, og at vi ser direkte på fasaden – teaterets overflate. De ulike motivene kommer gradvis til syne «gjennom» muren og blir tydelige før de sakte svinner bort igjen.Teglveggen, som det fysiske premisset den er for teaterets aktivitet, blir et visuelt utgangspunkt for Oredssons scenografiske verk. Ved å sette bilde av veggen på skjermen, og skjermen på veggen, leker Oredsson med hva som er forgrunn og hva som er bakgrunn – hva pleier vi å legge merke til, hva går upåaktet hen.

Detaljene viser det nære og intime ved interiøret og arkitekturen, visuelle markører som sammen er med på å skape et sted. I dette verket har de blitt skilt ut fra den store sammenhengen og presenteres hver for seg. Samtidig er fraværet av bilder av et helt grunnleggende element i teateret, nemlig menneskene, påfallende. Teateret og performancerommet er jo sosialt fundert – uten mennesker finner ingen møter sted, skapes det ingen scenekunst.

Relasjonene
Tittelen Symbiotic Surfaces (Black Box teater Beings) henspiller nettopp på teaters folk – dets «beings», men på skjermen er det kun avtrykkene etter alle disse menneskene vi presenteres for – spor i overflater av en mangfoldig aktivitet, spor av tiden som har gått. Verket kan forstås som en slags nedtonet hyllest til alle menneskene som opp gjennom årene har satt sine spor på teateret som nå må flytte. Bygningen er arbeidsstedet til utøverne, den legger rammer for dem, og har betydning for praksisene som utvikles her. Det er også et sted som publikum kjenner og hvor de kan føle seg hjemme. Menneskene som møtes her gir liv til både bygget og nabolaget. Teaterets teglvegger blir et skall som gjemmer på tusenvis av minner og erfaringer, møter og opplevelser.

Virkningen av at Oredsson har tatt et skritt tilbake, snudd kameralinsen bort fra menneskene, og i stedet fremhever det som vanligvis står i bakgrunnen, er at teaterets historie blir mer nærværende for meg. Flere fortellinger om teateret kan tre frem uforstyrret av personligheters utstråling og dokumentasjon av konkrete hendelser. Den jevne strømmen av bilder speiler den jevne strømmen av arbeid som har foregått her gjennom årenes løp. Fortellingene som trer fram er dem om de fysiske rammene som ligger som premiss for at sosiale interaksjoner kan finne sted, og som gjør teateret til et møtested. Det er fortellingene om det symbiotiske forholdet mellom teaterets mennesker og teaterbygningen, om et samliv som ifølge definisjonen er til fordel for begge (p)arter.

Teateret er et komplekst rom, og stedsidentiteten dannes av summen av mange relasjoner – som for eksempel relasjoner mellom mennesker, oppsetninger, mellom utøvere og publikum og stedet, i et nettverk av sosiale og etiske spørsmål. Alle faktorene samvirker og er hele tiden i endring. Et steds identitet er knyttet til både dets materielle og dets sosiale strukturer, og relasjonene mellom disse. Samfunnsgeografen Doreen Massey har lenge jobbet med spørsmål om hvordan steder konstitueres, og hvordan vi forstår sted og rom. Hun sier at det vi forstår som noe romlig er sosiale relasjoner som er «strukket ut». Det finnes heller ingen sosiale relasjoner som ikke har en romlig form.

Oredsson aktualiserer disse relasjonene gjennom leken med hva som stilles i forgrunnen og bakgrunnen. I så måte blir Symbiotic Surfaces (Black Box teater Beings) også en speiling av scenografiens rolle i teateret. En rolle som ofte oppleves som tilbaketrukket, som bakgrunn, men som er full av signifikanter som er avgjørende for det kunstneriske uttrykket og for betydningsgenereringen i oppsetningen. På samme måte som scenografien, er teaterbygningen full av detaljer som mange ikke legger merke til, men som bygger atmosfære og identitet. Oredssons er slik sett også en nedtonet hyllest til de materielle strukturene som gjør at menneskene kan møtes, interagere og skape teater.

Tiden
Den tilsynelatende uendelige strømmen av bilder i Symbiotic Surfaces (Black Box teater Beings) understreker temporaliteten som alltid ligger implisitt i teater. På 1900-tallet var det vanlig å tenke tid og rom som to uavhengige dimensjoner, hvor rom blant annet ble forstått som en statisk størrelse – som et snitt gjennom tiden uten dynamikk. Doreen Massey har derimot lenge argumentert for at rom er dynamiske, og at tid og rom må konseptualiseres som integrerte dimensjoner. I en argumentasjon for dette går hun blant annet imot den populære filosofen Henri Bergsons forståelse av tid og rom. I 1910 skrev han: «we cannot make movement out of immobilities, nor time out of space». Mens Massey sier at for at tid skal kunne eksistere må også rommet være gjennomsyret av temporalitet:

In nature, as Whitehead observed, there are no stills. If the instantaneous moments were not itself imbued with temporality there could be no temporal trajectory. Correspondingly, for time/temporality/becoming to exist, space has to be imbued with the temporal. As a slice through time, space is a dynamic simultaneity and that is quite different from a stasis. We must, then, re-write Bergson’s dictum. Rather than ‘we cannot make time out of space’, it is that for there to be time, space must itself be imbued with temporality. Space as a simultaneity indeed, but a cut through ongoing histories. Not a surface but a simultaneity of stories-so-far.

Det hun sier er at man kan forestille seg rom som et snitt gjennom vedvarende historier –«en samtidighet av historier-så-langt». Masseys hovedargument her er at rom ikke er en statisk størrelse, men hele tiden i endring. Derfor må tiden ligge implisitt i rom, og kan ikke være adskilt slik Bergson hevdet. En slik forståelse fordrer et skifte i persepsjon og en rekonseptualisering av forholdet mellom tid og rom. Tiden går ikke, den kommer. Tid er ikke varighet, men tilblivelse.

Og det er akkurat en slik tid-rom-relasjon Jakob Oredsson undersøker i Symbiotic Surfaces (Black Box teater Beings). I presentasjonen av overflatedetaljer presenterer han et snitt gjennom de pågående historiene som finnes på teateret så langt. Han tenker det sosiale og det romlige sammen fra starten av – en symbiose mellom sted og mennesker, relasjoner som er strukket ut i tid og romliggjort. I følge Massey er det nettopp disse nettverkene av sosiale relasjoner og interaksjon som konstituerer stedene vi er på. Et sted er med andre ord dypest sett sosialt og relasjonelt fundert.

Med Symbiotic Surfaces (Black Box teater Beings) sier Oredsson noe om hvordan Black Box teater har blitt til og hvordan det ser ut på overflaten i dag ala 2022. Videre tematiserer det hvilken rolle tiden har spilt i konstitueringen av Black Box teaters identitet som sted. Oredssons verk er på sett og vis et bilde på teaterets vedvarenhet. Et sted er alltid i endring, og det er dette Jakob Oredssons scenografiske verk peker på og understreker både gjennom innhold og form. Fremtiden er usikker, men i Symbiotic Surfaces (Black Box teater Beings) får vi se en flik av hva Black Box teater er, akkurat nå, akkurat her.

Flere bilder av verket kan du se her

Fotnoter ( * )