LIMBO viser en kollasj av ulike mønstre i en loop. Til sammen skapes et landskap av repeterende motiver, bevegelser og lyder som settes i spill.
Et mønster er en regelmessighet i verden. En hundetann er regelmessig, det samme gjelder blonder, innsiden av en bikube og skinnet til en melkesnok. Mønstre som brytes og repeteres skaper rytme, mønstre som smelter sammen med rytmen framstår flate. Lik et helt handlingsforløp fra en tegneserie presset inn i én og samme rute, hviler all informasjon i ett eneste bilde fylt til randen.
Lydbildet er forestillingens usynlige historieformidler og forestillingens ensomme talte språk. Sangtekstene fra LIMBO er inspirert av tatoveringstradisjonens macho-mytologi: Kroppen kan si noe om livets gang, slutten på et liv eller vekke minner om en man elsker. Tatoveringer, lik blonder, skjuler og blottlegger huden på samme tid og er både kostyme og kropp.
