Intervju med Ida Haugen

Kan du fortelle oss litt om ideen bak Rose Water, og hvordan din mors bakgrunn som vietnamesisk båtflyktning har formet dette prosjektet?

Det hele startet med at jeg ønsket å gi mer oppmerksomhet til min vietnamesiske tilhørighet. Det er en del av meg jeg har vokst opp med, men som jeg samtidig på mange måter har glemt eller ikke fått gitt den plassen jeg har ønsket i livet mitt. Pandemien, sammen med flere store hendelser i verden på den tiden, gjorde at jeg kjente på mange følelser – en slags sorg og sinne på samme tid. Det ble starten på en lengre prosess der jeg ønsket å vite mer om mammas opplevelser som vietnamesisk båtflyktning. Ved å forsøke å forstå, og samtidig akseptere at jeg aldri fullt ut vil kunne forstå alt, har vært med å forme dette prosjektet.

Forestillingen stiller spørsmålet: «Hvordan bærer kroppen minner som ikke er våre egne?» Kan du utdype tankene dine rundt dette?

Jeg tror at kroppene våre bærer med seg historier og erfaringer som de før oss har opplevd. Alt henger sammen og går videre, som at vi har med oss minner fra foreldre og forfedre, som overføres til neste generasjoner. Dette spørsmålet har vært en del av en kunstnerisk utforskning som har inspirert meg, uten å gi klare svar – mer en kontinuerlig nysgjerrighet på hvordan fortiden påvirker oss i dag og videre fremover.

Jeg har også latt meg inspirere av det spirituelle aspektet rundt dette, noe jeg opplever er mer tilstede i den vietnamesiske kulturen. Befolkningen er der mer i kontakt med sin spirituelle side, for eksempel gjennom bønn til forfedre eller åndelige skikkelser. Jeg tror slike handlinger kan skape forbindelser mellom fortid, nåtid og fremtid – ved at man uttrykker takknemlighet og samtidig blir mer tilstede i livet her og nå.

Du har reist til Vietnam for å søke etter slekt og sammenhenger. Hvordan har disse opplevelsene blitt integrert i forestillingen?

Det er ikke lett å svare på, fordi reisene har påvirket meg sterkt både personlig og kunstnerisk – og det fortsetter de å gjøre. Opplevelsene har gitt meg mye tilbake, særlig gjennom å tilbringe tid med min vietnamesiske slekt. Da jeg var der sist (to måneder med mamma), reiste jeg kun med henne, og det preget opplevelsen sterkt.

Jeg ønsket å være til stede, ta inn inntrykkene, gjøre lydopptak ved templer og hverdagslivet, og stod opp kl. 05 for å ta opp regnet og lyden av cikader. Blant annet slike øyeblikk har jeg forsøkt å integrere i forestillingen – ikke som et konkret narrativ, men som en invitasjon til publikum om å tre inn i en atmosfære fra egne opplevelser.

Hva betyr tittelen Rose Water for deg og for forestillingens budskap?

Mammas navn betyr «rose» på vietnamesisk. Vann er en metafor for havet, for vannet vi bærer i kroppen, og for det flytende i en identitet. At vi er omskiftelige og tilpasningsdyktige som mennesker. Rosen er en sterk metafor i vietnamesisk kultur, slik den også er i Vesten, der den symboliserer kjærlighet. Den vokser seg sterk og vakker på ulike steder og finnes i mange farger. Tittelen gir meg en poetisk inngang til prosjektet, og har fulgt meg helt siden starten av skriveprosessen.

Teksten nevner at du jobber med bevegelse, vibrasjon og visuelle landskap. Hvordan jobber du med disse elementene for å formidle et språkløst minne?

Alle elementene henger sammen der kroppen og bevegelsen, sammen med vibrasjon i lydbildet, dansen og scenografien, skaper et eget uttrykk. Vibrasjoner har vært en inspirasjon gjennom hele prosessen – helt konkret i lyd og resonans, blant annet ved bruk av syngebolle, som bygger på eldgammel kunnskap fra Øst-Asia brukt til healing. Kroppslig henger det sammen med en form for intensitet som kan oppleves både fysisk og spirituelt.

Det visuelle landskapet har styrket prosjektet ved at jeg har kunnet forme rommet etter spillestedet. Scenografien skaper et visuelt landskap som gir meg støtte og beskyttelse. Også dette knytter seg til tematikken: å tilpasse seg nye omgivelser, men samtidig ta plass og eierskap til rommet – å erobre et sted, men på sin egen måte.

Du jobber med et tverrfaglig kunstnerteam. Kan du fortelle mer om samarbeidet, og hvordan de ulike kunstformene har bidratt til å skape helheten i verket?

Samarbeidene har utviklet seg over flere år – noen kjenner jeg godt, andre er nye bekjentskaper. Jeg ønsket å jobbe med et team som forstår nyansene i å skape et verk som fortsatt er i utvikling. Det har vært viktig å inkludere kunstnere med tilknytning til Vietnam, der vi har delt personlige erfaringer, men også andre som, uten denne bakgrunnen, har hatt et kunstnerisk blikk som har vært riktig for prosjektet.

Kostymet er utviklet av Chris Le, og vi har laget en hybridversjon av Ao Dai, den vietnamesiske folkedrakten. På scenografi har jeg med meg Tove Dreiman, som har hjulpet meg med å finne riktige materialer og tilpasse rommet. Kim Durbeck har komponert musikken, der jeg har sendt ham lydopptak fra reisene, og vi har til tider også komponert sammen i studio. Lysdesignet til Martin Myrvold har bundet elementene sammen. Jeg vil også trekke frem musikkverket til Anna Berg, inspirert av flygeblader fra Vietnamkrigen, som traff meg umiddelbart da jeg lyttet til det for første gang.Min tette samarbeidspartner Jennie Bergsli har vært til stede gjennom store deler av prosessen, noe som har vært avgjørende – å ikke skape en soloforestilling helt alene. Huy Le Vo har vært en støtte, gitt meg sunn motstand og nye perspektiver. Underveis har jeg valgt å invitere inn flere kunstnere og samtalepartnere, og det har gitt helheten dybde og flere nyanser – både kunstnerisk og personlig. Soloprosjektet har knyttet meg til andre med felles erfaringer, tanker og spørsmål, og det har vært meningsfullt å se at man ikke er alene.

Rose Water vises 26.–28. September. Les mer og finn billetter her