Tre spørsmål til Mariko Miyata-Jancey, forfatteren av Scenekunstklassikere #7

Kan du fortelle litt om deg selv? Jeg er danser, koreograf og forfatter, og selvfølgelig en rekke andre roller på privaten, men kanskje viktigst i denne sammenheng er at jeg elsker scenekunst!

Hvorfor ønsket du å skrive om Mariblancas forestilling? Jeg var i den heldige posisjonen at jeg kunne foreslå en hvilken som helst forestilling jeg ville skrive om. Så var det dobbeltheldig at Black Box likte idéen
om å skrive om In First Person: The Dance, siden dette var den første
forestillingen jeg tenkte på når jeg spurte meg selv hvilken
scenekunstproduksjon jeg hadde mest lyst til å skrive om. Mariblanca er en
nydelig kunstner, han har en fysikalitet og tilstedeværelse på scenen, og han
lager modige, ærlige forestillinger. In First Person: The Dance beveget meg så
hardt at jeg husket den som skjellsettende flere år etterpå, men uten at jeg helt klarte å sette fingeren på hva som rørte meg slik. Dette var jo en mulighet til å utforske hva som rørte meg, og ikke minst, besøke forestillingen – som jeg husket som så vakker – igjen.

Hvem er du som forfatter, og hvordan har din skriveprosess vært med denne boka? I utgangspunktet skriver jeg fordi jeg tenker bedre når jeg skriver. Og så elsker jeg at tekstens materialitet tillater at jeg kan produsere ufiltrert og grov masse, som jeg på senere tidspunkt kan gå inn og kna og elte og forme. Som dansekunstner er dette en helt uhørt lettvint prosess, som jeg liker å tro at jeg kan sette enda mer pris på enn forfattere som aldri har stått i en prøvesal og prøvd å gjenskape gårsdagens magiske improvisasjon.
Å få invitasjon til å skrive denne boka var som julaften og bursdag på en gang. Å skrive bok på bestilling fremstod som et meget fristende tilbud, nesten for godt til å være sant. Vanligvis når jeg skriver, så er det i beste fall fordi jeg vil skrive, men for tiden er det oftest fordi jeg vil skape noe som krever at jeg skriver. Stikkordet her er uansettjeg,det er jeg som drar mitt eget lass. Men bestillingsverk betyr at noen andre – allerede før det jeg skal skrive er skrevet – vil ha det jeg skal skrive. Allerede før det jeg skal skape er skapt, så er det noen som sier at det jeg skal lage er bra nok, de vil uansett ha det (som sikkert ikke er sant, men å begynne å etterprøve logikken i disse argumentene var jeg underveis i prosessen smart nok til å ikke begi meg ut på). Noen garanterte meg penger i andre enden av tunnelen, som igjen betyr at jeg kan frigjøre skrivetid. Men selvfølgelig var faktisk det hele for godt til å være sant.
Lovnaden om penger skyver tydeligvis ikke automatisk alle andre prosjekter,
og livet generelt, til side for en. Og selvfølgelig klarte jeg å vikle meg selv og
skrivinga inn i noen håpløse dogmer så prosjektet bare mer og mer føltes som
en tvangstrøye. Jeg bestemte meg nemlig for å skrive kun fra minnet mitt om
forestillingen, noe som i etterpåklokskapens lys åpenbart gjør ting ekstremt
vanskelig, men det var noe med hvordan forestillingen virket som et minne i
meg som jeg ville utforske videre. Hvordan lever denne forestillingen i meg,
hvilke spor kan den forgjengelige scenekunsten sette? Det var en interessant
men forferdelig øvelse, og jeg viklet meg godt inn i mine egne feller underveis. Men jeg er jo danser i bunn, og derfor veldig myk og sterk, så jeg snodde meg selvfølgelig ut av tvangstrøya i siste sekund og tror jeg fikk landa det hele på grasiøst og elegant og virtuost vis. Så må jeg for ordens skyld tilføre at den landinga hverken hadde vært grasiøs, elegant eller virtuos om det ikke var for en veldig tålmodig redaktør og bilderedaktør som hadde troa hele veien frem til jeg leverte siste tekstbolk to dager over den allerede utsatte fristen (egentlig skulle boka kommet ut for over to måneder siden). De stod i grunn som brannmenn med trampoline mens jeg var i fritt fall ned fra en brennende bygning.

Men til slutt ble det bok! Og selv om det på enkelte tidspunkt føltes ut som skrivingen førte til hjernetåke fremfor klarere tenkning, så håper jeg det ferdige produktet av skrivingen kan la enda flere mennesker få et møte med den håpefulle og viktige forestillingen In First Person: The Dance.
Eventuelt ett møte med mitt møte med forestillingen. Og der var hjernetåka igjen.

Uansett: Deilig å være ferdig med å skrive boka!