Koreograf Tendai Makurumbandi legger ingenting imellom i dette intense verket om en ung manns søken etter egen stemme.
Namibia er en av de få stammene i Afrika som regner fødselsdatoen til et barn fra selve dagen barnet er tenkt i ånden til moren. Når en Himba-kvinne bestemmer seg for å få et barn, går hun og setter seg under et tre, hvorpå hun lytter til barnets sang. Moren lærer så bort sangen til mannen som skal bli barnets far. Når moren er med barn, lærer hun bort sangen til jordmødrene og de gamle kvinnene i landsbyen. Når barnet kommer til verden, samles de rundt barnet og synger barnets sang. Etter hvert som barnet vokser opp, blir de andre landsbyboerne undervist i barnets sang. Dersom barnet faller, eller blir skadet, løfter noen ham/henne opp og synger sangen.
My Song er Makurumbandis mest personlige verk hittil; et forsøk på å finne sin personlige sang, som gikk tapt lenge før han ble født – nedarvet effekt av kolonialismen.
Som zimbabwisk i Norge stiller Makurumbandi seg kritisk til rasehierarkiet som plasserer minoriteter i én gruppe. På den ene siden gir gruppen de marginaliserte og deres etterkommere et pusterom og fellesskap; på den andre kan fellesskapet fungere som et våpen mot egen kroppslighet, hindre den marginaliserte i å avansere som rase, og simpelthen slette ens følelse av identitet og personlighet.
My Song går langt i sitt forsøk på å utfordre de politiske og sosiale strukturene som til enhver tid definerer måten vi lever på, med oss selv og hverandre. Makurumband spør: Er det mulig å se på ulikhetene mellom mennesker som en verdi, i kunsten og i samfunnet?
+ 17. oktober, Ettersnakk med Tendai Makurumbandi.
Møt Tendai Makurumbandi i en samtale rett etter forestillingen.
I samarbeid med CODA Oslo International Dance Festival .
