Kunst og politikk: En samtale med Maria Lloyd

I en tid hvor høyreradikale bevegelser vinner stadig større terreng, befinner kunstneren Maria Lloyd seg plutselig i en uventet situasjon. E-postkontoen hennes fylles av meldinger ment for en annen Maria Lloyd – en ivrig tilhenger av MAGA-bevegelsen og alt den står for. I forestillingen Echo Puncture tar vår Maria Lloyd en reise for å finne den andre Maria og går seg vill i et Amerika vi trodde vi kjente.

I dette intervjuet deler Maria noen refleksjoner rundt den betente politiske situasjonen, trusselen mot den frie kunsten og hvordan kunstnere kan navigere i et stadig mer polarisert landskap.

Hvordan tror du den politiske situasjonen vil påvirke arbeidet ditt fremover? Jeg har aldri laget en film eller forestilling som er så midt inne i den politiske situasjonen som pågår akkurat nå, med trumpismen og MAGA-bevegelsen i full styrke. Jeg har vært opptatt av stormingen av Kongressen 6. januar lenge, og tanken på at det nesten var et vellykket statskupp. Det river i meg å høre nyheter og se hva som skjer nå rett foran øynene våre.

Har du noen tanker om hvordan det vil påvirke kunstfeltet her i Norge? Hva slags endringer vil det gi? Jeg tror en nyliberalistisk plan med en Høyre/Frp-regjering i Norge vil være en stor trussel mot den frie kunsten. Mye av den offentlige kunststøtten vil falle bort. Jeg husker da Høyre og Frp kom inn sist og besluttet at Norsk Filminstitutt stanset all kvotering for å få flere spillefilmer regissert av kvinner. Da gikk det bare et par år før menn dominerte hele bildet igjen. Kanskje tre–fire av sytten spillefilmer som ble laget i året hadde kvinnelige regissører, og det var som regel barnefilmer. Det som skremmer meg er dette idealet om den sterkestes rett. Muligheten til å få frem et mangfold av historier og uttrykk blir borte.

Har du noen tanker om hvordan det vil påvirke kunstfeltet? Hva slags endringer vil det gi? Jeg tipper at de store institusjonene som Nasjonalballetten, Operaen og Nationaltheatret vil fortsette å få støtte i det lange løp. I England så jeg hva som skjedde da Toryene kom til makten i 2010. De kuttet all støtte til mellomstore kompanier, mens The Royal Ballet og Shakespeare Company fortsatte å få støtte, og de som var helt i starten av sin karriere kunne få ca. 50 000 kroner til sitt første kunstprosjekt som en oppstartspakke. Dette førte til at folk jobbet mye alene på grunn av veldig små budsjetter. Kunstnere som hadde jobbet i ti–tolv år, fikk ikke støtte lenger. I England har det blitt strenge krav om å ha en hel nasjonal turné booket med kontrakter underskrevet før man kan søke om prosjektmidler, så det tar kompanier minst to år å sette sammen intensjonsbrev fra spillestedene før man kan søke om støtte fra Arts Council England. Mange engelske scenekunstnere jeg kjenner har ikke fått laget mye nytt, selv om de er helt fantastiske kunstnere. Flere har flyttet til Brussel og Berlin fordi det er billigere å bo der, og spillestedene i Europa betaler bedre. Det utviklet seg en holdning i England der mange jobber gratis på hverandres prosjekter for å få dem realisert.

Hva tror du kunstfeltet vil trenge i tiden som kommer?
Stabilitet – koble frie scenekunstnere med institusjoner som kan gi et rammeverk der kunstnere og samarbeid kan utvikles over tid.
Samhold– kunstnere går sammen og lager kollektiver og produksjonsselskaper som støtter hverandres prosjekter.
Åpenhet – la et mangfold av uttrykk og historier få komme frem.

Echo Puncture vises 20.–23. februar