Fra harpespill til kauk. En samtale med Magnus Myhr

Koreograf og scenekunstner Magnus Myhr har lagt bort det kontrollerte til fordel for det råe og upolerte. I sitt nyeste prosjekt, KAUK, bruker han tradisjonell sang som et verktøy for å slippe løs sitt eget skeive raseri. Vi har tatt en prat med Myhr om kunsten å gi slipp på skammen, lære seg eldgamle lokketeknikker og hvorfor han føler behov for å la det koke og dampe på scenen akkurat nå.

Tidligere har du blant annet lært deg å spille harpe. Nå skal det kaukes. Hva er det som har utløst denne endringen, fra det kontrollerte til det mer råe?

– Hmmm, jeg tror jeg alltid har syntes det har vært spennende å lære meg no nytt, og se om det kan påvirke kroppen min og arbeidet med koreografi i de ulike prosjektene mine. Interessen for å ville bruke stemmen kom vel fordi jeg har følt meg litt stuck, og jeg begynte å leite etter måter å komme bort fra meg sjæl på.

Jeg har alltid hatt litt vanskeligheter med å bli sint, så jeg håper vel at det å lære seg å synge, kauke og bråke litt skulle hjelpe. Merkelig nok føler jeg meg nærmere meg sjæl når jeg synger, det er jo så personlig, og jeg må gi slipp på en del skam og «flink pike-syndromet» – det er virkelig ikke gjort i en håndvending å bli «flink» til å synge. Så dette håper jeg at jeg tør la forbli upolert og mer arbeid i utvikling.

"Jeg har alltid hatt litt vanskeligheter med å bli sint, så jeg håper vel at det å lære seg å synge, kauke og bråke litt skulle hjelpe."

I KAUK slipper du løs «det skeive raseriet». Hva definerer dette raseriet for deg, og hvorfor føler du det er viktig – eller kanskje nødvendig – å tematisere og uttrykke akkurat denne følelsen på scenen nå?

– Jeg jobber i alle fall veldig for å prøve å slippe det løs! Det er så mye internalisert skam som har hindra dette hos meg, men de siste åra har jeg blitt flinkere til å si ifra når jeg tenker noe trenger en stemme og løftes frem. Men det er ikke så lett å si ifra, og man får fort ganske harde fronter, uansett hvor nyansert man prøver å være, særlig når det gjelder minoritetstematikk, som jeg ofte har engasjert meg i.

Dette har gjort meg sint, så jeg følte veldig for å jobbe med meg sjæl og et kunstnerisk uttrykk som kunne få letta litt på trykket. Forhåpentligvis kan jeg få det til å koke og dampe litt, både på scenen og i meg sjæl. Som vi alle veit så debatteres ofte skeive liv av majoriteten, og våre rettigheter er stadig utsatt for krefter som vil rokke ved dem.

Du nevner at du bruker «triks og skills fra riktig gamle dager». Kan du røpe litt om hvilke eldre teknikker du bruker for å formidle tema i KAUK?

– Jeg har vært så heldig å få ta timer hos Synnøve Brøndbo Plassen, som er en anerkjent folkemusiker. Hun har delt mye info og teknikker med meg om lokking, kauking og slåttetralling. En rik tradisjon som har levd igjennom generasjoner. Også jobber jeg jo tett med Ingvild Langgård, som også har en stor kunnskap om gammel folketradisjon.

"Folkemusikken har mange triks – man kan få opp volumet i stemmen, rekke over lange avstander og få oppmerksomheten til både dyr og mennesker."

Jeg har virkelig lett i vår felles sang-kulturarv etter skills jeg kan lære meg, bruke og behandle i KAUK. Folkemusikken har mange triks slik jeg ser det – man kan få opp volumet i stemmen, rekke over lange avstander og få oppmerksomheten til både dyr og mennesker. Pluss, det låter jo skikkelig kult når de som virkelig kan det klemmer til! I dette prosjektet møter disse tradisjonene nye tekster skrevet av Jørgen Strickert, noe jeg tror og håper vil bli ganske spennende å se og høre på. Forhåpentligvis kan det og bli ganske morsomt!

KAUK vises 23.–26., 28. –30. april, 2. mai. Les mer og finn billetter her