Tre spørsmål til Magnus Myhr

Magnus Myhr har flere soloforestillinger bak seg, og nå er han aktuell med en ny – HEARTFELT. Hvordan synes han det er å jobbe med soloformatet? Vi tok en prat med ham for å høre!

Magnus Myhr (f. 1985) fra Klæbu har jobbet profesjonelt som danser og skuespiller siden 2007. Hans egne arbeider springer ut fra personlige erfaringer, og bak seg har han tre tidligere soloforestillinger, JEG SATT PÅ EN STEIN OG SÅ UTOVER «HAVET» (2014), GRØNN (2016) og I DET FJERNE, TROJA (2018). Nå er han aktuell med HEARTFELT (2020), hvor han fortsetter å utforske kroppens poetiske potensial – denne gangen med harpeinstrumentet som et sentralt element i forestillingen.

Dette er ikke første gang du viser en soloforestilling. Hva er grunnen til at du fortsetter å jobbe med og utforske dette formatet?

Dette er mitt fjerde forsøk innen soloformatet. Jeg har tidligere lagd to helaftens forestillinger, samt ett mindre arbeid for gallerirom. Jeg tror grunnen til at jeg har vært så opptatt av nettopp dette formatet, har vært utfordringen i det hele. Å kunne få muligheten til å samle gode folk som inspirerer, arbeide sammen mot noe og prøve å stå i det, er en gave. Jeg jobber på ingen måte aleine, og når jeg til slutt står tilsynelatende aleine på scenen, så har jeg mange mer eller mindre synlige mennesker og energier med meg. Men utfordringa som utøver, jeg tror det er den som pirrer mest, samt det å få lov til å jobbe med tematikk som jeg har hjerte for og som aldri slutter å forvirre og engasjere.

Vil du kalle HEARTFELT et selvportrett – inneholder soloen noen selvbiografiske elementer?

Alt mitt arbeid har et personlig utgangspunkt, men jeg jobber jo hardt for at det ikke skal bli privat. Så selvportrett tror jeg blir litt feil å si det er, selv om det jo er mye «Magnus i monitor". Kroppen min og mine erfaringer er en del av materialet, men jeg prøver å åpne det opp så alle involverte kan bidra inn med seg selv. På den måten lytter vi oss frem sammen, og prosjektet løftes ut og opp og forhåpentligvis over til publikum.

Et soloarbeid er ofte resultatet av et samarbeid. Hvordan jobber du med de kunstneriske samarbeidspartnerne dine?

Jeg jobber med de beste folka! Jeg tar sats og inviterer folk jeg beundrer inn. I dette prosjektet har arbeidet med Terje Tjøme Mossige, Ingvild Langgård, Jakob Oredsson, Melanie Fieldseth, Arne Lindberget og Ingeborg Husbyn Aarsand vært helt avgjørende. Jeg kommer med idéen og vilkårene, og så jobber vi oss fremover sammen. Jeg føler ofte at min styrke som koreograf er evnen til å sette sammen folk. Terje har forløst så mye nytt fysisk materiale i meg, Ingvild og Jakob har skapt musikk og rom/lys som forfølger og utfordrer tankene mine om hvordan kropp og lyd/rom kan danse sammen og uavhengig av hverandre. Melanie hjelper meg med å spisse og sette det hele i kontekst. Arne og Ingeborg er kraftsentre som gjør at alt kan lande. I tillegg har jo mine harpelærere gjennom nå snart to år, Julie Rokseth og Sidsel Walstad, vært inspiratorer, da prosjektet har vokst frem gjennom arbeidet med å lære seg å manøvrere harpen.

I høst viser vi flere soloforestillinger på Black Box teater – og Magnus Myhrs HEARTFELT er én av dem. HEARTFELT vises 21.–24. og 26.–27. oktober på Lille scene.