Tre spørsmål til Ibrahim Fazlic, forfatteren av Scenekunstklassikere #2

Scenekunstklassikere #2 om Lisa Lies Blue Motell lanseres 12. november på Norma-T, og vi gleder oss masse til å lese den! I mellomtiden har vi tatt en liten prat med Ibrahim Fazlic om boka han har skrevet.

Kan du fortelle litt om deg selv?
Jeg er scenekunstner med tekst som sentrum av mitt skapende virke. Selv om arbeidene mine i både prosess og resultat er sosiale, setter jeg stor pris på å trekke meg tilbake til leiligheten på Haugenstua og være for meg selv i skriveriene.

Som den todelte praksisen flytter seg i en kontrast mellom å være veldig opptatt av andre mennesker, og å være veldig opptatt av å få være helt alene med arbeidet, er jeg óg fascinert av ytterpunktene. Både kunstnerisk og personlig 😉

Ellers fyller jeg 30 neste år, men har ingen dødsangstkrise av den grunn. Foreløpig.

Hvorfor ønsket du å skrive om Lisa Lies forestilling Blue Motell?
Haha – ja.

Hvorfor gjorde jeg det?

Det spørsmålet stilte jeg meg selv flere ganger mens jeg satt og skrev denne boka.

Helt konkret var det et spesifikt forslag fra Black Box teaters redaksjonsgruppe: «Vil du skrive om en av forestillingene til Lisa Lie?»

Nja, tenkte jeg først, men endte opp med å takke ja. Både fordi jeg aldri har skrevet en bok før og ville prøve det, og fordi jeg setter pris på arbeidet til Lisa Lie/PONR. Det er ti år siden Blue Motell hadde premiere, året denne boken gis ut, så det passet godt. Og ikke minst fordi det er dyrtid og jeg har blitt veldig glad i leiligheten min på Haugenstua.

Lisa sitt kunstnerskap møtte jeg først som leser. Jeg husker at teksten tvang meg til å akseptere den uten å stille spørsmål – å la den ta meg som leser med på sine krumspring. Det var hypnotiserende. Denne hypnosen er noe jeg også opplevde da jeg så Blue Motell for ti år siden. Spesielt at de hypnotiske tekstbolkene fikk ta stor plass da sceneteppet regelmessig ble senket og vi i publikum ble overlatt til oss selv mens Lisas hjemsøkende stemme hypnotiserte oss dypere og dypere inn i Motell.

Hvem er du som forfatter, og hvordan har din skriveprosess vært med denne boka?
Jeg skriver først og fremst dramatikk – tekst som er ment å høres heller enn å leses. Dette fordi jeg er opptatt av scenisk samhandling med publikum. Teksten er som et slags kart. Utøverne som gjør teksten tar publikum i hånda og leker aktivt med dem mens de utforsker de narrative linjene eller de konseptuelle rommene som åpner seg.

Som forfatter av denne boken forsøker jeg også å ta leseren litt i hånda gjennom det forvirrende krattet jeg har forsøkt å fange i ord.

Skriveprosessen med denne boka har vært preget av mye skrivevegring. Kanskje det har noe å gjøre med at jeg har blitt litt sjenert på mine eldre dager? Neida, jeg har nok ikke det. Men det det definitivt har noe å gjøre med, er det å klå sånn borti en kollega sitt kunstnerskap, som har gjort meg ganske anspent. Føles uhøflig. Det har gitt meg en slags fremmedfølelse mens jeg har arbeidet.

Jeg endte opp med å gjøre flere intervjuer med teamet, transkriberte det i et dokument som endte opp med å bli alt for ordrikt, kuttet det ned, og lot disse samtalene ta opp brorparten av plassen i boka. Det er fortsatt for ordrikt ifølge redaktøren. Jeg er enig.

Teksten har blitt et vev av betraktninger, inntrykk, dialoger og refleksjoner som jeg håper gir leseren et lite innblikk i både Blue Motell og prosessen rundt. Ja, vev, ja – mer om å veve i boka. Eller væve, som vi trøndere sier. Og russefest. Som en teaser kan jeg nevne at Blue Motell-teamet ville bli med meg på russefest mens de jobbet med produksjonen.