Det er mange som trenger drømmer nå – en samtale med Maja Roel og Toril Solvang-Kayiambakis

I 2021 lagde koreograf Maja Roel og dramatiker Toril Solvang-Kayiambakis Utopia – et drømspel fra Tøyen sammen med ungdom fra – ja, nettopp – Tøyen. I januar 2023 skal de på turné i utvalgte barnehager med en ny versjon av dette verket, nemlig Utopia – et drømspel fra barnehagen.

Black Box teater slo av en prat med teaterduoen hjemme hos Maja, og de kom begge rett fra en prøvedag hvor de hadde testet ut deler av forestillingen sammen med barn i 4–5-årsalderen.

Utopia – et drømspel fra barnehagen er den andre i en serie av fire forestillinger dere lager hvor utopi er et viktig tema. Hva er forskjellen på Utopia – et drømspel fra Tøyen og Utopia – et drømspel fra barnehagen?

– Det forrige prosjektet var mer politisk i møte med ungdommene fra Tøyen, sier Toril. – Utopia – et drømspel fra barnehagen tar utgangspunkt i at barna har en lekehverdag i barnehagen. Det er ikke noe vi vil forandre her, men vi ønsker å løfte fram noe barna allerede har i seg, nemlig fantasien og leken. Vi jobber med drømmer. Ikke de nattlige drømmene, men med historiefortelling ut fra konteksten som barnehagen er.

– I møte med barnehagen jobber vi fortsatt med ideen om utopi som noe “not yet”, sier Maja, – noe som er i prosess og hvor vi er skapende og i leken sammen med barna. Forestillingen påvirkes av barnas respons og er et kollektivt opplevelsesverk som blir til sammen med dem.

– Barna vi har gjort denne forestillingen sammen med i prøveprosessen, ble en større del av verket enn vi hadde forestilt oss, forteller Toril. – Vi ble en gruppe sammen, både oss og barna i kostymer, og de levde seg inn i fiksjonen av å være drømmefangere sammen med oss.

Hvordan møter dere barna?

– Det har vært viktig for oss å anerkjenne at det er vi som kommer på besøk til dem, ikke de som har oppsøkt oss – så vi ønsker å møte barna og barnehagen på en ydmyk og ikke-invaderende måte. Vi har bygget en fiksjonshistorie om at vi er drømmefangere som har lagt merke til at det finnes mange drømmer som trenger å komme ut i denne barnehagen, sier Maja. – Vi spør barna om de kan hjelpe oss med å fange drømmene, slik at vi kan gi dem videre til noen som trenger dem – fordi det er mange som trenger drømmer nå. De av barna som har lyst, blir drømmefangere sammen med oss.

Toril og Maja forteller om hvordan karakteren Drømmedyret kan mates med drømmer som det kan ta med seg videre fra barnehagen. Barna forteller Drømmedyret drømmer, og da kan dyret danse, synge en sang eller synliggjøre drømmen på andre måter. Det handler om hvordan kunst blir til, sier duoen, nemlig å ta drømmer videre og skape noe ut av dem.

I selve barnehagen er rommene dekket inn av et såkalt drømmemateriale som består av gråpapir, plast og annet materiale som er funnet på gjenbruksstasjoner. Når barna og skuespillerne går rundt sammen, begynner ungene å fantasere hva de ulike stedene i rommet drømmer. Det kan være at man «hører» drømmer fra en leke som er surret inn i drømmemateriale, eller fra en av de voksne i barnehagen som har fått kostyme eller drømmemateriale på seg.

– I dag da vi gikk fra prøven, så vi at ungene med én gang gikk i gang med å ta på seg disse materialene og skulle være drømmedyr, forteller Toril.

Hvordan henger denne drømmepraksisen sammen med ordet utopi?

– Barna lever i en utopi, men det er jo ikke en utopi for dem, sier Maja. – Det er en virkelighet som er lek, og det er en veldig viktig del av utviklingen deres. Det er viktig å ta på alvor. Vi vil at barna skal fortsette å være i en utvidet virkelighet som er veldig sann for dem. Som kanskje er en utopi for voksne, men som ikke er det for barn. Vi voksne kan leve mer i det enn vi gjør, men vi har laget en skole og et samfunn som ikke gir plass til det.

Toril og Maja forteller hvordan prosjektet startet med et ønske om å gi barn mulighet for ro og meditasjon i en stresset livssituasjon. Etterhvert gikk prosjektet mer over i å ville drømme sammen, fordi både barn og voksne trenger rommene for hvile og drøm. Rom som ikke ivaretas i særlig grad i samfunnet vårt hvor vi i høy grad skal eksponeres, vise frem hvor flinke vi er. Utopia – en drøm fra barnehagen er ikke flinkt. Det er lyttende og lekent i et fellesskap. Og hele tiden i utvikling. De som ikke liker å kle seg ut, finner andre måter å bruke materialet for å gå inn i roller. I deres tempo, på deres måte.

– Det er kjipt at man alltid skal lære barn noe, sier Toril. – Vi har jo fortalt hverandre historier siden tidenes morgen, det får oss til å henge sammen. Det er kanskje ikke målbart hva man lærer av det, men det er utvilsomt viktig for oss mennesker å få lov til å fyre i gang fantasien både alene og sammen.


Utopia – et drømspel fra barnehagen er co-produsert av Black Box teater og vises kun for barn i utvalgte barnehager.