Meld deg på vårt nyhetsbrev for oppdatert programinformasjon.

Waiting for the Sun

En hel natt på Black Box teater / A night at Black Box teater

3. nov. 2017

Waiting for the Sun er en hendelse som starter på kvelden og varer gjennom hele natten.

Her utforskes lydlandskap og stemmer gjennom en konstellasjon av engasjerende og drømmeaktige arbeider.  Kvelden er satt sammen av forestillinger, radioprogrammer, lydinstallasjoner, samtaler, opplesninger og filmer.

Vanligvis setter vi opp enkeltforestillinger, men vi ønsker også å utforske andre formater. Gjennom 12 timer vil Waiting for the Sun samle kunstnere som arbeider innen ulike felt, sammen på et sted. Intensjonen er å skape rom for erfaringer, møter, mulige resonanser og forstyrrelser.

Waiting for the Sun er en invitasjon til øyeblikk og rom der tiden oppheves. Det er et rom der estetiske erfaringer og teoretisk innhold kan kombineres, hvor vi er mer tilgjengelig for det vi hører, hvor tilbaketrekking av fremtredende bilder gir en annen følelse av bevissthet og følsomhet.
Det er en invitasjon til å tre inn i ukjente landskap og kjenne at tiden mykt opphører. Kanskje vil det åpne opp for bestemte tilstander av oppmerksomhet og oppfatning. Og kanskje vil det tillate spesifikke fantasirom, for å lage bilder, for å være sammen med seg selv sammen med andre.

Waiting for the Sun er en reise inn i det ustabiles skjønnhet.

Waiting for the Sun med: Harald Fetveit (NO), Raimundas Malašauskas (LT/BE) & Marcos Lutyens (USA), Charlotte Szász (DE), Klara Lewis (SE) og Nik Void (UK), Tormod Carlsen (NO), Pedro Gómez-Egaña (NO/DK), Marianne Skjeldal (NO), Mårten Spångberg (SE). Filmer av David Larcher (UK) og Michael Snow (CA).

Marcos Lutyens (USA) and Raimundas Malašauskas (LT/BE): Hypnotic Show – The Chocolate Factory : 

Foto Hypnotic Show: Jens Ulrich Koch. Foto Sonic Dances: David Relan.
Takk til  Greg Pope for film programmet. Takk til Mårten Spångberg, Harald Fetveit og Tormod Carlsen for bidrag til programmet og input. Stor takk til dem alle for inspirerende samtaler.

Time schedule Waiting for the sun
3rd November 2017 / 7pm – 7 am

The timetables are given as an indication and may be subject to changes. You may come and go as you wish during the night.

Store Scene
19h-19h45
Harald Fetveit (NO)
Lab for physical music – Resonance chamber
3 sessions of 15 min. You can stay as long as you want.

19h45-21h
Raimundas Malašauskas (LT/BE) and Marcos Lutyens (USA):
Hypnotic Show-The Chocolate Factory

21h15-22h15
Charlotte Szasz (DE): Philosophy and the sun

23h15-1h / 5h-7h
Tormod Carlsen (NO): My Inner Landscapes

1h-3h30
Mårten Spångberg (SE/BE): Cadfael and Francis

Lille Scene
21h15 / 23h30 / 1h30 / 3h30
Marianne Skjeldal (NO): Sonic Dances
4 sessions (1 hour approx.). Limited capacity. Please sign up at the ticket desk.

Basement
21h15 / 23h30 / 1h30
Pedro Gómez-Egaña (CO/NO): Séance of Canis
3 sessions (25 min approx.). Limited capacity. Please sign up at the ticket desk.

Foyer
22h15-23h15
Klara Lewis (SE) & Nik Void (UK): Live Performance

0h-2h20
David Larcher (UK): Mare´s tail (film)

2h30-5h30
Michael Snow (CA): La Région Centrale (film)

I Lab for physical music omsluttes den lyttende kroppen av en dynamisk, sonisk og romlig opplevelse. Kun ved å bevege seg rundt i rommet får man muligheten til å lage en levende og personlig komposisjon. Avhengig av hvor man er i rommet vil lydene variere fra å oppfattes ekstrem forsterket til nesten helt stille. Hver lytteopplevelse vil være forskjellig, selv om lyden fra høyttalerne bare er fire statiske sinustoner.

Lab for physical music spiller på resonansene som oppstår når lydene som sendes ut har en bølgelengde som stemmer med rommets høyde, bredde, dybde og volum. Det er på mange måter det samme som skjer inne i et blåseinstrument, men siden rommet er så mye større, resonnerer det ved mye lavere frekvenser. Hvis mer enn én frekvens blir satt i sving oppstår det forstyrrelser på forskjellige steder. Dette fenomenet høres ut som en rekke rytmiske mønstre man kan gå inn og ut av og som forvandler rommet til en lekeplass for fysisk lyd.

Harald Fetveit har studert ved kunstakademiene i Bergen, Trondheim, Wien og Oslo og dessuten jobbet med dans og performance. Han spiller støy, og har turnert i Europa, Japan, Sør-Korea og Russland. For å få til et miljø rundt spesielle musikkformer og et vindu mot verden, startet han i 2003 konsertserien Dans for voksne, som fortsatt holder det gående etter over 300 arrangement. Gjennom DFV har han også organisert workshops og mer usedvanlige prosjekter, som temporære lyd laboratorier for døve. En del av arbeidet hans dreier seg naturlig nok om å få erfaringene fra de ulike fagfeltene til å fungere sammen.

Han har samarbeidet med bl.a. Mattin, Lucio  Capece, Anla Courtis, Taku Unami, Hankil Ryu, Hong Chulki, Alexei Borisov, Lene Grenager, John Hegre, Agnes Hvizdalek og Baktruppen.

Siden 2008 har Raimundas Malašauskas og Marcos Lutyens orkestrert en serie med hypnosebaserte kunstprosjekter som har funnet sted flere steder i flere land på ulike kunstscener. The Hypnotic Show er et eksperiment som foregår i sinnet, både individuelt og kollektivt. På Black Box teater, som har lokaler i en tidligere sjokoladefabrikk, vil dette stedspesifikke verket formidle en forestilling om rom og bilde, gjennom et alternativt narrativ.

The Hypnotic Show er en sensitiv opplevelse som tilbyr muligheten til å overgi seg.

 

Denne samtalen undersøker sammenhengen mellom solen og filosofer, mellom sol og filosofi. Vanligvis er filosofien en disiplin som benytter seg av nattens ro til å tenke. Når resten av verden sover er natten en ideell tid for kontemplasjon.
Men mange filosofer har og også likt å sole seg og foretrukket aktiviteter i vanlig dagslys. Lyset er forbundet med innsikt og har alltid blitt beundret av filosofien og kunnskapen om solen har vært med å endre de store paradigmene i filosofiens historie. Med dette som bakteppe ønsker vi å utforske solen som et antropologisk orienteringspunkt fra Platon til Alexander von Humboldt, fra Nietzsche til Maurice Blanchot.

Charlotte Szász har en mastergrad fra Freie Universität Berlin med spesialisering innen teoretisk filosofi og metafysikk. Avhandlingen hennes To live according to the possibilities of this world: Quentin Meillassoux’ immanent Eschatology  satte kritisk søkelys på de teologiske modellene i Quentin Meillassoux arbeider. Ved siden av å være freelanceskribent har hun tatt opp igjen temaet fra avhandlingen i et nystartet prosjekt der hun utforsker den teologiske modellen for endetiden, kjent som eskatologi i filosofien. Basert i Berlin, etter å ha studert både der og i Paris, arrangerer hun også en salong for feministisk filosofi.

Sonic Dances iscenesetter en invitasjon til et intimt møte for å lytte der mulige verdener kan tre frem. Det skapes et rom der andre former for å danse sammen kan oppstå, et rom for å berøre uten berøring og å danse uten dans, på samme tid som muligheten for et intimt og poetisk møte mellom kropper kan oppstå. Ved å utforske stemme, lyd og verbalt språk, forsøker Sonic Dances å aktivere kroppens egne sanser og sitt eget koreografiske, kinestetiske og empatiske potensiale. På spørsmål om hvordan vi kan være nær hverandre, åpner Sonic Dances et rom der dette kan forhandles gjennom dansen av lyder og ord.


Marianne Skjeldal har en MFA fra Stockholm kunsthøyskole, med spesialisering i koreografi og performance og en toårig grad fra Høyskolen for Dansekunst. Gjennom ulike formater befinner arbeidene hennes seg i skjæringspunktet mellom koreografi og forestilling. Hun undersøker ulike former for nærvær og lytting, måter å være intime samt metoder for transformasjon og mulig transcendens.
Hun er også en del av ulike samarbeidsprosjekter som danser, koreograf, utøver, mentor og kurator. Verkene hennes kombinerer bevegelse med tekst og stemme og er ofte knyttet til et bestemt nettsted, rom, objekter og materialer, og  en relasjonell tilnærming til publikum er alltid adressert. Hun har presentert arbeidene sine i Skandinavia, Finland, Tyskland, Frankrike, Spania, Belgia, Holland, Italia, Hellas, Ungarn, Kroatia, Serbia, Russland, USA, Chile, Brasil og Etiopia. I 2011 ble hun tildelt Statens stipend for kunstnere. www.marianneskjeldal.com

Besøkende bes om å skrive seg på liste for å delta i mindre grupper.

En gruppe mennesker samles i en kjeller i en bygning i sentrum av byen. De er forvirret og bortkomne. Noe skjer utenfor og de har søkt tilflukt inne i denne bygningen, men de vet egentlig ikke hva som førte dem dit eller hvorfor. En av menneskene i gruppen er et medium, og han bruker sin evne til å påkalle en ånd som forhåpentligvis kan kaste litt lys over situasjonen.

Scéance of Canis ser på forholdet mellom spiritisme og fremveksten av ny teknologi for telekommunikasjon på slutten av 1800-tallet, og undersøker hvordan dette forholdet kunne sett ut i dag.

Pedro Gómez-Egaña er fra Colombia med base i Bergen og København. Han er utdannet komponist og billedkunstner fra henholdsvis Goldsmiths College i London og Kunst- og designhøgskolen i Bergen. Kunst praksisen hans inkluderer både performance, skulptur, video, installasjon og lydarbeider. Sentralt i hans kunstneriske tilnærming er det performative aspektet ved skulpturen som han presenterer som dynamiske objekter eller teatralske omgivelser. Gómez-Egañas arbeider har blitt vist ved Istanbul Biennial, Contour Biennial, Kochi-Muziris Biennale, Performa 13, Museo de Arte Moderno de Medellin, Kunsthall Mulhouse, Brussels Biennial, CCMOCA Buenos Aires, Mana Contemporary, Marrakech Biennial, Colomboscope Biennial og nyere solo utstillinger på Entrée Bergen, Casas Riegner Bogotá og Hordaland kunstsenter.

En liveopptreden med to av dagens mest spennende og nyskapende elektroniske artister: Den London baserte lyd skulptøren Nik Void og den svenske eksperimentelle komponisten Klara Lewis. Som duo skaper de en levende blanding av kunst og lyd som inkluderer eksperimentering, feltopptak, elektronikk og en eklektisk blanding av ulike påvirkninger. Konsertene deres er spontane, improvisasjonelle, dype og vibrerende.

Nik Void er en eksperimentell elektronisk kunstner og produsent fra London, best kjent som halvparten av det London baserte bandet Factory Floor og en tredjedel av Carter Tutti Void. Begge disse bandenes improvisatoriske karakter gir Void en perfekt plattform til å jobbe med sin helt egne og utfordrende tilnærming.  Måten hun tilnærmer seg lyd på frigjør en pragmatisk ubalanse som gjør det mulig å gi plass til “feil” sammen med aleatorisk komposisjon. Som et resultat hviskes  linjene mellom techno, ambient, avant garde og støy ut og det oppstår en ny form. Hun fokuserer for tiden på solo prosjekter, spesielt innenfor en kunst kontekst, og har utviklet prosjekter for ICA, Art Basel, Barbican og Tate Modern.

Klara Lewis er en anerkjent lyd-skulptør og har de siste årene vist sitt audiovisuelle show på klubber og kunstgallerier flere steder i verden. Lewis bygger sitt arbeid på tungt manipulerte samplinger og opptak som skaper en unik kombinasjon av det organiske og det digitale. Med sin karakteristiske lyd gjenvinnings-teknikk samler Lewis materiale fra vår verden og skaper noe helt nytt. Etter to godt mottatte soloalbum og en EP har Lewis en rekke samarbeid gående med artister som Simon Fisher Turner, Rainier Lericolais, Robert Lippok og Nik Void. Lewis har også laget en lydinstallasjon som bestillingsverk til Uppsala kunstmuseums permanente samling og har remikset singler av Factory Floor og Carmen Villain.

Å se inn i et tomrom. Den svarte tomme scenen. Publikum lytter til en live-sending overført til dem på FM-radioer fra et ukjent sted. I sendingen prøver radioverten å fortelle sin livshistorie ved å beskrive forskjellige landskap han husker. Dette er en invitasjon til å forestille seg et liv og en undersøkelse i subjektiv historiefortelling fra et horisontalt perspektiv.

Å se på alt som landskap har hele tiden vært en dragning hos Tormod Carlsen. Helt siden han flyttet til Russland etter videregående skole for å trene til sirkusartist, har han oppsøkt steder og kontekster som preges av paradokser. I det motsetningsfylte ser han muligheter til å vri på situasjonen. Foruten Russland har Carlsen studert teater ved Universitetet i Teheran og regi på Kunsthøgskolen i Oslo. Fra januar 2017 og de neste to årene er Tormod Carlsen assosiert kunstner ved Black Box teater.

En ung amerikansk kvinne leser en introduksjon til moderne kunst. En jente med en nese litt for prominent for sin egen stemme. Et mørke som ikke er som det ser ut til å være. Forførende og svart, umulig å overse fordi det er så lett gjenkjennelig. En fransk forfatter som bruker korte setninger. Mørket som feier inn og faller over oss som et grått teppe, som resepsjonen til et middels stort kontorbygg. Et fremtredende mørke stiger, et mørkets mørke tappet for spor av noe. Natten er den doble sirkelen som fortærer seg selv mens kroppene forvandles til erogene landskap. Alt er likt og alt er nå.

Ingenting er på utstilling, men ut av ingenting oppstår et flytende mørke som oversvømmer tankene våre. En stemme returnerer og snur som Robert Pattinson.

Cadfael and Francis er en filmatisk hvisken, et refleksjons drama som går igjen, en akkompagnert stemme eller et akkompagnement som resonnerer en stemme.

Mårten Spångberg er en koreograf som bor og jobber i Stockholm og Brussel. Han er opptatt av å se dans i et utvidet felt, noe han tilnærmer seg gjennom ulike eksperimentelle praksiser og kreative prosesser i et mangfold av ulike formater og uttrykk. To av hans siste store arbeider inkluderer de kritikerroste forestillingene Natten og La Substance, but in English som begge har blitt vist på Black Box teater. Fra januar 2017 og de neste to årene er Mårten Spångberg assosiert kunstner ved Black Box teater.

Larcher beskrev en gang filmen som “a photographer’s home movie put through a washing machine”  Det er en manns liv forvandlet til et visuelt rike bestående av ånder og demoner. Det er en episk 150-minutters reise inn i ikonoklasmens sinn der sammenhenger mellom bildene er logiske, men konstruerer sitt eget språk. Dette er Larches forsøk på å presentere en kakofoni av bilder og lyder inn i en slags sammenheng der historiefortelling er den siste av regissørens interesser.

Michael Snow (CA): La Région Centrale (1971)

“From the perspective of a mountaintop, this cinematic landscape features vast prospects and a rocky terrain recorded by a camera rigged for movement in any and all directions, including turning, rolling, and spinning—a landscape that defies gravity. To achieve this effect in the wilderness, Snow conceived of a remote-controlled camera-activating machine.
La Région Centrale transports its audience to a rugged Canadian landscape that is discovered at noon and then explored in seventeen episodes of dizzying motion as the machine’s shadow lengthens, night falls, and light returns. The soundtrack, composed by Snow for a quasi-synthesizer, refers to the sine waves and electronic pulses that had set the camera in motion and heightens the sensation of being under the power of an all-seeing machine. The experience is vertiginous, hallucinatory, and defining of the technological sublime.” Martha Langford
To end with a quote from the filmmaker: “I decided to extend the machine aspect of film so that there might be a more objective feeling, you wouldn’t be thinking of someone’s expressive handling of the thing, but perhaps how and why the whole thing got set in motion. (…) You are here, the film is there, it is neither fascism nor entertainment.”

Michael Snow is a pioneer of conceptualist and multimedia practice in Canada and around the world. Snow was born in Toronto and studied at the Ontario College of Art. After his first exhibitions in the late 1950s, Snow experimented with a variety of media, breaking new ground in many. As a filmmaker, Snow is widely acclaimed: two films in particular, 1967’s Wavelength and 1971’s La Région Centrale, are important avant-garde-cinema works. Through the 1960s, mostly while living in New York, Snow also produced his famous Walking Woman series, a succession of paintings, sculptures and photographs exploring and reconsidering the treatment of the figure in art, all using the same cartoonish silhouette of a woman. (One Walking Woman sculpture was featured at Expo 67.) Since his return to Canada in the 1970s, Snow has engaged with various forms in an exploration of perception, representation, language and sound.